Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Øl og ironi på Wessels kro

På Wessels kro i København holdes litterært selskap. Dag Solstad er på besøk. Norsk ironi står på programmet. I de brune veggene sitter ånden fra 1700-tallet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KØBENHAVN (Dagbladet): Tidlig kveld i København. I Sværtegade lyser det fra rutete vinduer. Utenfor henger det norske flagget. På den grå murveggen står det Wessels kro med svarte smijernsbokstaver. Lokalet er så fullt at det nesten er umulig å komme inn døra.

Den norske ambassaden i København inviterer til litterært selskap. I etasjen over kroa hadde legendariske Norske Selskab i København sine møter. Forfatter Dag Solstad, dansk litteraturkritiker Erik Skyum-Nielsen og norsk litteraturkritiker Øystein Rottem er invitert til å diskutere norsk ironi fra Johan Herman Wessel til Dag Solstad.

Norsk og spirituell

- Jeg er blitt spurt om det går an å trekke noen paralleller mellom Wessel og Solstad. Jeg begynte å grunne på det, og må innrømme at jeg fremdeles grunner på det. Jeg er forpliktet til å finne noen, ellers faller grunnen for dette møtet bort, sier Øystein Rottem. Og ønsker velkommen. Folk står og sitter så tett at de som ikke har fått plass langs baren, har problemer med å få noe å drikke.

Rottem forteller om Wessel som kom til København som ung student og ble her resten av livet. Wessel var kjent som en notorisk døgenikt og drukkenbolt. Nordmenn hadde rykte på seg for å være hemningsløse begersvingere, men danskene så også på det særlige norske som det å være spirituell.

Hyl fra Solstad?

- Wessel var en tidlig attityderelativist, postulerer Rottem.

- Han var en apolitisk og harmløs rokokkopoet. Han ble kalt en heltehåner. I «Kjærlighet uten strømper» latterliggjør han en dramaform. En sammenblanding av språk og makt finner vi også hos Solstad, men han har ikke en folkelig tilnærming. Solstad skriver om den intellektuelle outsider.

Rottem mener at Wessel grunnleggende er en melankoliker, men at han ler av sin egen melankoli. Solstads personer finner seg ikke til rette i samfunnet og tilværelsen. De reagerer med å trekke seg tilbake. Rottem har snakket seg varm.

- Både Solstad og Wessel er store ironikere. Wessels ironi er åpenbar. Det er ikke Solstads. Solstads utsagn «Jeg er ikke ironisk» er passende for en ironiker. Jeg vil ikke trekke Solstads troverdighet i tvil, men mange har lest inn ironi i «Arild Asnes» og romanen om gymnaslærer Pedersen. Ironi behøver ikke alltid være intendert, sier Rottem og skotter bort på Solstad.

- Jeg tror Solstad har kommet til at ironien kleber under teksten. Nå frykter jeg et hyl fra Solstad, som det gymnaslærer Pedersen kom med i Oslo, og jeg tror ikke veggene her tåler så mye som veggene i Theatercaféen. På den annen side tåler danske kelnere mer ironi enn de norske, sier Rottem.

Tørste tilhørere

Solstad hyler ikke. Det gjør derimot bartenderen, som synes salget går dårlig. Han mener vi må ta en pause, men blir ikke hørt. Den danske litteraturkritikeren Erik Skyum-Nielsen tar ordet. Han deler ut et støtteark med tekster av Shakespeare og Solstad. Folk står med arket i den ene hånda og ølen i den andre.

Skyum-Nielsen refererer til Paul de Man og Harold Bloom. Tørste tilhørere følger med så godt de kan. Noen begynner å svaie litt under det rødmalte taket med svarte dramatiske bjelker. De får servert en grundig utlegning, hvor han blant annet viser til en dansk oversettelse av Solstad hvor en setning som får leseren til å trekke på smilebåndet faktisk er utelatt. Hvorpå han insinuerer at setningen antakelig ble for ironisk for danskene. Skyum-Nielsen fortsetter:

- Dag Solstad sier: «Jeg er ikke ironisk.» Nei, nei. Men likevel kan hans tekster være det. Sier jeg.

Forskjellige løp

Bartenderen har endelig fått viljen sin. Tilhørerne har kjøpt øl. Det er Solstads tur til å snakke.

- Jeg ble veldig forbauset over at Erik Skyum-Nielsen høres pakistansk ut når han leser på norsk. Det sier kanskje noe om forskjellen på norsk og dansk?

- Nei, brummer tilhørerne. Her det mange danske nordmenn og norske dansker. Folk som har gjort seg opp en klar mening om det danske og det norske.

- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Ironi eller ikke ironi. Jeg har måttet distansere meg i romanene mine.

Solstad nøler litt. Han vet ikke helt hvordan han skal gripe an Rottem og Skyum-Nielsens innledninger.

- Litteraturteoretikere og forfattere må tenke veldig forskjellig. De kjører forskjellige løp. Når jeg skriver, sitter jeg og tenker på det å klare å skrive setningen «Han går bortover veien». Og når jeg får til det, blir jeg lykkelig. For det er ikke enkelt. Det å finne en naturlig måte å skrive en setning som fører til en annen setning... helt naturlig... det er veldig spennende med attityderelativisme og sånt, men...

Det blir stille på Wessels kro. Før Solstad selv igjen bryter stillheten.

- Jeg er en 60-tallsforfatter. Det er ideene fra 60- og 70-tallet jeg har tuklet med hele tida. Jeg har ikke fått noen nye ideer siden da. Men så var det jo noen jævlig gode ideer, da.

Høyt opplag er tøv

Solstad fortsetter:

- Jeg er ingen stor intellektuell, men passer på at jeg skriver bøker som er i Kjell Heggelunds ånd, fortsetter Solstad.

Den norske 1700-tallseksperten og lyrikeren Kjell Heggelund skulle også ha vært med på arrangementet. Tilhørerne begynner å røre på seg. Noen lurer på om vi nå hørte ironikeren Dag Solstad eller humoristen Dag Solstad.

- Jeg tror det er sånn det er, svarer Solstad.

Noen undrer seg over at Solstad ikke selger så mange bøker i Danmark, mens han er så populær i Norge.

- Jeg synes det er rart at jeg selger så mange bøker i Norge. Alt over 400 eksemplarer solgt er tøv, sier forfatteren. - Men jeg har også mange gode lesere i Danmark. Det vet jeg. I dag gikk jeg forbi universitetet her. Da jeg så alle statuene, tenkte jeg at det bare var statuer av dem som dreit ut Kierkegaard. Men det er jo ham vi leser i dag. Ikke de som har blitt statuer. Så - det er ikke noe poeng å bli statue.

En bratt by

En ung dame spør hvorfor Solstad benekter at han er ironisk. Bartenderen bryter inn. Han synes det var et langt spørsmål og lurer på om ikke vi skal ta en ny pause. Han blir nedstemt.

- Jeg synes ikke jeg er ironisk. Jeg synes jeg er ganske enfoldig. Når jeg skriver sånn, er det fordi det bare blir sånn. Når jeg for eksempel skriver om en romanperson i Larvik som ramler av sykkelen og brekker armen, er ikke det noe rart, for Larvik er en bratt by. Det er lett å ramle. Og da måtte denne romanpersonen naturlig nok gå med armen i fatle resten av romanen. Jeg skriver ikke det for å være morsom. Det bare måtte bli sånn, sier Solstad.

Med den kommentaren strømmer folk ut i København-gata med et smil om munnen. En ironisk kveld blir til natt.

POPULÆR: Dag Solstad trakk mange tilhørere til Wessels kro i København da han var invitert til litterært selskap.Foto: TOM MARTINSEN
Hele Norges coronakart