SIKTE: Når Ola Kvernberg tar ladegrep på fela, sikter han både mot øyeblikksekstasen og de lengre linjene i musikken. På årets album, «Northern Tapes», har han nok en gang truffet godt.
FOTO: TERJE MOSNES
SIKTE: Når Ola Kvernberg tar ladegrep på fela, sikter han både mot øyeblikksekstasen og de lengre linjene i musikken. På årets album, «Northern Tapes», har han nok en gang truffet godt. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Ola den helhjertede og halvtemmede

Spellemannsblodet bruser i Ola Kvernberg, men planene hans strekker seg langt ut over øyeblikket.

- HVIS du hadde levd for 150 år siden, ville du da ha vært omreisende spellemann, tror du? En vandrer med fela på ryggen, klar for leik og dans og moro der det måtte finnes?

—Ja, så avgjort, svarer Ola Kvernberg kontant.

— Jeg er oppvokst med alt det arketypiske ved spellemannslivet. Det har alltid vært en ... jeg kan ikke si drivkraft, for det er mer primalt enn som så, mer som en livsstil.

Så ja, jeg kan med nesten 100 prosent sikkerhet svare ja på det spørsmålet.

Fandenivoldsk
Spørsmålet er ikke tilfeldig valgt. Allerede før jazzverdenen rundt årtusenskiftet for alvor ble oppmerksom på den sensasjonelle unge stringswingfiolinisten, hadde Ola Kvernberg lenge hatt «spellemann» skrevet over hele seg. Den familiært tungt musikkbelastede 19-åringen hadde fartstid innen både klassisk musikk og folkemusikk før jazzen tok ham, og mens han i de siste 13 åra har utvidet, modernisert og perfeksjonert uttrykket sitt betraktelig, blant annet gjennom fire år på Jazzlinja ved NTNU i Trondheim og økende komposisjonsvirksomhet, kviner stadig fandenivoldske spellemannskrefter i fele eller bratsj når Kvernberg går løs i sine egne band.

Først og fremst skjer det nå i hovedprio'en Ola Kvernberg Trio, men også når han musiserer sammen med gode kollegaer i bl.a. Gammalgrass (fast), Buicken sammen med Lars Saabye Christensen, Knut Reiersrud, Stian Carstensen og Tom Stalsberg (når det passer) eller Trondheim Jazzorkester (assosiert medlem).

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Spellemann»
Likevel er «spellemann» ingen rollemodell for ham.

—Nei, noe av kjernen i mitt store prosjekt har snarere vært å komme seg ut av den der spellemann-greia, sier han.

—Jeg legger mer og mer arbeid i å komponere, og denne happy-go-lucky, leve-i-nået-aktige spellemannstilværelsen samsvarer dårlig med en langsiktig kompositorisk visjon. Spellemannsrollen er mer av en ren, umiddelbar fortolkerrolle, men jeg skal villig innrømme at det er jo jævlig deilig da, å bare spille i vei. Jeg har aldri hatt lett for å stanse når jeg først er i gang med et kor.

—Struktur eller ei, så skal vel ikke den impulsive spellemannsgalskapen temmes til den har mistet all skaperkraft?

—Absolutt ikke. Det handler om å prøve å skrelle av det overflatiske ved spellemannstilværelsen og erstatte det med et fugleperspektiv på hvorfor man driver på med å spille, med musikk. Det må være noe mer enn at det er artig for meg og for dem som er til stede akkurat mens jeg holder på. Det som har utkrystallisert seg som svaret, og som er blitt som et mantra for meg, er ideen om varighet. Å lage musikk som er varig.

—I betydningen komposisjoner som vil bli spilt også etter at du er borte, eller musikk som du kan arbeide langsiktig med?

KOMPONIST: Ola Kvernberg er mest kjent som fiolinist, men han arbeider mer og mer med komposisjon og har allerede sikret seg en filmmusikk-Amanda.
FOTO: TERJE MOSNES
KOMPONIST: Ola Kvernberg er mest kjent som fiolinist, men han arbeider mer og mer med komposisjon og har allerede sikret seg en filmmusikk-Amanda. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Begge deler. Jeg må innrømme at jeg tenker varig i betydningen «historisk varig» også. Oppfatningen min er at man aldri kan være for ambisiøs når det gjelder å komponere, jeg vil at det jeg lager skal være noe annet enn sånt som blir glemt med en gang.

Satt fast
Ola Kvernberg hadde ikke vært jazzlinjestudent lenge i 2001 før det begynte å suse i sivet fra Trondheim at han nesten ikke spilte fele lenger, bare piano, og at han hadde droppet stringswingjazzen til fordel for bebop. Stemte ryktene?

—Det stemmer at jeg spilte mye piano, og i en periode satt jeg ganske fast i bebop og postbop. Åra på jazzlinja var på mange måter en slags anti-feleturné for meg, og mye av årsaken lå i at jeg ikke likte lyden av fele og kom til å betrakte fela mer som et hinder enn som en inspirasjonskilde.

Løsningen ble etter hvert å gjøre veldig u-idiomatiske ting på fele, men først etter at jeg hadde møtt Bugge Wesseltoft, som produserte «Night Driver», den andre trioplata mi, rundt 2006, kom jeg inn på et spor der jeg følte at jeg spilte noe jeg hadde funnet på selv og ikke bare stjålet. Det handlet mye om å avfinne seg med hvordan fela, instrumentet, egentlig var, og om hvorfor jeg skulle stå der og spille kjempekromatiske løp med 19 b'er på ei fele som ikke tilføyde noe som helst til det musikalske språket, og som var redusert til en tonegenerator.

—Hvordan kom du deg ut av det hjørnet?

—Ved å snuse på ulike folkemusikktradisjoner. Jeg forsøkte å finne ut mer om hva man historisk sett har gjort med fele, rent klanglig, for at det skal låte litt annerledes. Stian Carstensen har hjulpet meg mye, allerede da jeg gikk på Sund folkehøgskole og hadde spilt noe stringswinggreier på et tv-nyttårsshow, sendte han meg 13 brente cd-er og et brev. «Show spelt på TV, her er bluegrass, det må du lære deg,» skrev han. Så begynte jeg å sjekke ut det, da, og det har blitt et større prosjekt enn å øve på hvordan jeg skal tråkle meg gjennom 17 akkorder på tre sekunder.

Juling
—I tillegg til mye annet har du etablert deg som filmmusikkomponist de siste åra og til og med vunnet priser?

—Det begynte helt tilfeldig. Da Rune Denstad Langlo lagde «Nord», prøvde han mange komponister, men ingen stemte for ham. Jeg kjenner søsteren hans og ble en slags kriseløsning. Det var i 2007 og siden har det stort sett blitt musikk til en film i året. Jeg er akkurat ferdig med musikken til en dokumentar, Håvard Busnes' «Two raging grannies». Å lage filmmusikk er morsomt, men det er rundjuling for egoet.

- Hvordan da?

- Musikk må være troverdig for å være bra, og for å være troverdig, må den være personlig. Du leverer noe som du står inne for, og så blir det enten forkastet eller det må rives opp, forandres og forandres igjen fordi filmen stadig forandres under klippingen. Den prosessen er like vond hver gang, men det går, og det er lærerikt for meg som komponist.

- Du begynte som klassisk musiker, kommer du en dag til å skrive deg en konsert for fiolin og orkester?

-Si det. Jeg kan jo ikke si aldri.

—Om 18 år er du 50, det skal vel markeres?

—Oj, det satte ting i perspektiv. Jeg har veldig lyst til å skrive for fullt symfoniorkester, men jeg er realistisk nok til å vite at det ikke kommer til å skje veldig snart. Men jeg har faktisk planlagt å ta komposisjonstimer neste år. Til nå har jeg stort sett komponert intuitivt og etter beste evne, så jeg trenger å lære mer om håndverket.

—Sånn at du kan skrive et verk med en vakker adagiosats som Hollywood kan kaste seg over, og vips, så har du sørget for pensjonen din?

—Nettopp. Det hadde vært kult.

 
 

VARIG:  Å lage musikk med varighet er blitt Ola Kvernbergs store ambisjon. FOTO: TERJE MOSNES
VARIG: Å lage musikk med varighet er blitt Ola Kvernbergs store ambisjon. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer