Ola Noman

MILEPÆL: Jeg er stolt over å skape historie i NRK. Nyhetene skal speile samfunnet. Det bor såpass mange innvandrere i Østlandsområdet at det er på høy tid å reflektere det. Jeg håper jeg kan være en rollemodell for andre som tror at mørkhudede aldri kan få en prestisjefull jobb. Vi har kommet over «va heta do- stadiet» nå.

OLA NOMAN: Foreldrene mine er fra Pakistan, men selv har jeg aldri vandret inn i Norge. Jeg er født og oppvokst på Lørenskog. På skolen var det mange som trodde jeg het Nordmann, ikke Noman. At jeg var adoptert, og ble døpt Nordmann sånn at jeg ikke skulle føle meg så utafor.

LYSENDE FRAMTID: Jeg fikk aldri toppkarakterer i norsk, men norsklæreren så på linjene i hendene mine, og spådde meg en lysende framtid som journalist. Siden den gang har jeg jobbet i Romerikes Blad, Forsvarets Forum, Dagbladet og tatt journalistutdanning i England. Det siste året har jeg vært reporter i det flerkulturelle TV-programmet Migrapolis på NRK 2.
FORDOMMER:
Som journalist har jeg opplevd mye rart. Bare fordi jeg har mørk hud, er det mange som tror jeg ikke kan skrive norsk. Da jeg jobbet i Dagbladet dro jeg til Sørlandet for å lage en reportasje om tenåringsmødre. Jeg snakket med en kvinne på telefonen i forkant og alt gikk fint. Men da jeg møtte henne ble hun helt forfjamset, og stotret fram at hun hadde snakket med en fyr på telefonen som var norsk. En annen gang lagde jeg en reportasje fra Salemkirken på Lørenskog. De ringte til sjefen min og lurte på hvorfor avisen hadde sendt en muslim. For alt de visste kunne jeg jo vært kristen eller buddhist!
SELVIRONI:
Det er viktig å angripe innvandringsproblematikken med humor. Selv har jeg alltid vært veldig ironisk i forhold til min egen bakgrunn. Elsker å snakke med gebrokken aksent og late som om jeg får alle klærne mine fra sosialen. Da jeg studerte i England kalte jeg pakistanske jenter for Tandoori-chicken eller Tandoori-take-away. Pakkisvitser er mye morsommere når de blir fortalt av pakistanere. De kjenner kulturen, og vet hvordan pakistanere tenker og oppfører seg. Når Thomas Giertsen og andre norske komikere framfører pakkissanger uten å vite hva det dreier seg om, kan det være veldig provoserende.

PAKKIS: Jeg har blitt beskrevet på de fleste måter. Flerkulturell. Tokulturell. Andregenerasjonsinnvandrer. Han med minoritetsbakgrunn. Pakkis. Etnisk. De som er politisk korrekte kaller meg norsk-pakistaner. Og ekstremt korrekte nordmenn kaller meg norsk. Da faren min kom fra Pakistan til Norge på begynnelsen av 70-tallet gikk han under kategorien fremmedarbeider. Eller «våre nye landsmenn» som det så fint het på 80-tallet. Selv føler jeg meg mest som norsk-pakistaner.

VENNSKAP: De fleste vennene mine er norske. Og jeg snakker aldri punjab eller urdu når nordmenn er tilstede. Mange pakistanere reagerer på det, og spør meg om jeg ikke er stolt over min pakistanske bakgrunn. Selvsagt er jeg det, men det er ikke vits i å være ekskluderende av den grunn. Er ikke folk hyggelige mot meg, driter jeg i dem, uansett om de er nordmenn eller pakistanere.

POSEBUKSER: Jeg er veldig klesbevisst, og har mange ekstreme dresser. Turban eller posebukser bruker jeg aldri. En gang da jeg var liten, tvang moren min meg til å gå til postkassen i posebukser. Jeg lot som om jeg hadde på meg karatebukser og sparket til alle kanter. Selvsagt ble jeg oppdaget av tre verstinger som holdt på å le seg ihjel. Posebukser er vakkert, men det er liksom ikke meg.
KLISJEER:
Det er tre ting nordmenn alltid spør om. Først spør de hvor jeg kommer fra. Jeg svarer at jeg kommer fra Lørenskog, og da blir de stumme noen sekunder. Når jeg sier at foreldrene mine er fra Pakistan, spør de om jeg har vært ofte i Pakistan. Så spør de meg hvor mange søsken jeg har, ikke om jeg har søsken. Når jeg sier at jeg har to søsken, synes de det er rart.

TRUSLER: Jeg har fått beskjed av sjefen min på Østlandssendingen at jeg må belage meg på å få trusselbrev fra rasistiske TV-seere. Men det takler jeg. Jeg er da journalist.