Ola Pottit i Washington

Svak på politikk, sterk på Erik Møller Solheim

BOK: Kulturjournalist Erik Møller Solheim vervet seg til Barack Obamas presidentkampanje og skrev bok om opplevelsene etterpå. Et unorsk påfunn, som i seg selv fortjener respekt. Nå står og faller ideen på om journalisten tåler rampelyset som uvegerlig havner på ham selv. Det er Møller Solheims minste problem.

Snakkesalig

Noen vil savne politiske analyser og virkelig innsideinformasjon, men de har havnet på feil bokhylle. Møller Solheim forsnakker seg et sted tidlig i boka, når han skal forklare en pressekontakt hvorfor han, som objektiv journalist, vil være frivillig og dermed inhabil: «Men jeg er reportasjejournalist, jeg skriver om følelser.»

Her er mye pludring. Men Erik Møller Solheim er en sympatisk, intelligent og vittig pludrer. «Jeg vet ikke hva det er med urinalbriketter, men jeg har alltid tenkt at de er det nærmeste jeg kommer Prousts madeleinekake.» Møller Solheim bedriver gonzo-journalistikk, med et troskyldig, sosialdemokratisk ansikt. Ola Pottit goes to Washington, som han kaller det. Han er en skarp observatør av sine kaotiske omgivelser og de fargerike folka som forflytter seg i dem, og er ikke minst herlig ironisk på egne vegne.

Bevegelsen

Møller Solheim er en dedikert Obama-fan, inntil det selvutslettende, og tidvis blir troen messiansk. Det kunne vært en innvending, hadde det ikke vært for at journalisten selv føler seg som en del av et gospelkor. Han er en disippel. En som har valgt «håp framfor frykt. Raushet framfor gjerrighet. Åpenhet framfor mistro.»

Unntaksvis blir land og folk framstilt med stereotype trekk, som når Møller Solheim skal forklare hvorfor latteren runger konstant på kjøkkenet der han befinner seg: «Det er en evne som har vokst fram i svarte miljøer etter århundrer med utbytting og diskriminering …». Et annet sted, noe mer forsiktig, men likevel grovkornet: «Denne rastløsheten er muligens en helt naturlig følge av å vokse opp med en svart far og en hvit mor.»