FORDELAKTIG: Det beste argumentet mot progressiv formueskatt er at rikfolk, som Olav Thon, med lavt forbruk vil tjene på omleggingen, skriver kronikkforfatteren.
 Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.
FORDELAKTIG: Det beste argumentet mot progressiv formueskatt er at rikfolk, som Olav Thon, med lavt forbruk vil tjene på omleggingen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Forbruksskatt

Olav Thon kan ende opp med å betale mindre skatt enn en gjennomsnittlig barnefamilie

Inntektsskatt og merverdiavgift bør erstattes av en progressiv forbruksskatt, hvor vi betaler etter hvor mye vi forbruker.

Meninger
Eivind Hoff-Elimari, forfatter av boka «Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv».
Eivind Hoff-Elimari, forfatter av boka «Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv». Vis mer

De fleste er enige om at statsbudsjettet for 2017 bør være et høyvannsmerke for bruken av oljepenger. Hva skal erstatte dem i årene framover? Progressiv forbruksskatt kan være det smarte valget for både røde, blå og grønne politikere.

Skatt finansierer fellesskapet, men enhver skatt har to andre effekter også: Den gir mindre av det som skattlegges – for eksempel er det mindre fristende å tjene mye om det meste forsvinner i skatt.

Og den påvirker økonomiske ulikheter – for eksempel gjør trinnskatten at inntektsforskjellene blir mindre. Den er progressiv fordi de som tjener mest betaler størst andel av inntekten sin. Motsatt er merverdiavgiften regressiv: Jo mer vi tjener, desto mindre andel av inntekten legger vi igjen i butikken. Merverdiavgiften øker derfor ulikhetene.

Smarte skatter er rettet mot det vi ønsker mindre av, som forurensning – ikke det vi vil ha mer av, som arbeidsplasser. I en tid med bekymring over økende økonomiske forskjeller, er smarte skatter også progressive. Både inntektsskatt og merverdiavgift er altså uheldige skatter.

Begge bør erstattes med en progressiv forbruksskatt (PFS) – et sosialt, miljømessig og økonomisk kinderegg. Da betaler vi skatt etter hvor mye vi forbruker, etter en sats som øker progressivt. Skatten beregnes gjennom selvangivelsen akkurat som dagens inntektsskatt: Du oppgir alle inntekter du har mottatt gjennom fjoråret. I utgangspunktet legger du også til lån du har tatt opp. Fra denne summen trekkes så sparing og investeringer. Restbeløpet er årets forbruk, og det er kun dette som beskattes.

PFS kan gjøre skattesystemet mer utjevnende: For dem med høyest forbruk er det ingen grense for hvor høyt skattesatsen kan settes. En forbruksskatt på 150 prosent betyr at regninga for en hytte du kjøper for to millioner kroner, blir til fem millioner etter skatt.

Miljøgevinsten er åpenbar. Det er statusforskjeller mellom folks hus, biler og alskens duppeditter som driver konsumerismens tredemølle. Med en PFS der satsene begynner lavt og stiger bratt vil disse forskjellene bli atskillig mindre. Dermed kutter vi motivasjonen for å løpe på tredemølla.

Skatten er økonomisk effektiv fordi den ikke straffer noen for å tjene mye, den motvirker sløsing og oppmuntrer til investeringer. Dermed blir den et virkemiddel som favoriserer framtidige generasjoners ve og vel. Den blir skatten som gründere kan omfavne.

I tillegg vil den minske handelslekkasjen: Når forbruksskatten betales gjennom likningen i stedet for i butikken, gir den norsk handelsnæring et konkurransefortrinn mot utenlandske nettbutikker og kjøpesentre.

PFS bør fases inn over flere år etter hvert som inntektsskatt og merverdiavgift fases ut. Dermed kan vi justere detaljene mens vi samler erfaring.

La meg illustrere hvilket utslag PFS kunne gi om den erstattet inntektsskatt og merverdiavgift. Gjennomsnittlig årslønn i Norge ligger rundt 500.000 kroner. Med et vanlig boliglån og ingen spesielle fradrag er det vanlig å betale cirka 15 prosent av dette i inntektsskatt og cirka seks til åtte prosent i merverdiavgift – totalt cirka 110.000 kroner. I tillegg kommer drøyt 40.000 i trygdeavgift. Skattegrunnlaget for en gjennomsnittsperson ville dermed være et forbruk på cirka 350.000 kroner.

Med PFS vil det ikke være fradrag for boliglån: Nedbetalingen regnes i stedet som skattbart forbruk. Alternativet ville være å regne nye boliglån som forbruk det året de utbetales. Det ville gi fryktelige skattesmeller.

For enkelhets skyld kan vi tenke oss en PFS som lar de første 100.000 kronene i forbruk være skattefrie, og som så øker med steg på 20 prosentpoeng per 100.000 kroner. Er forbruket ditt 350.000 kroner, vil du betale 90.000 kroner i skatt, altså en skattelette på 20.000 kroner fra i dag.

De med lavere forbruk vil komme enda bedre ut. Er forbruket det dobbelte, 700.000 kroner, betaler du derimot nesten fem ganger så mye – 420.000 kroner. Øker du da forbruket med én krone, øker samtidig skatten med 1,40 kroner – marginalskatten har nådd 140 prosent.

Til sammenlikning skiller det i dag bare tolv prosentpoeng mellom marginalskatten på en årsinntekt på 500.000 kroner og på de høyeste inntektene.

Tallene ovenfor er bare ment å illustrere hvor mye mer utjevnende skattesystemet kan bli med PFS. Satsene må naturligvis tilpasses for å sikre statens inntekter. Poenget er at skattesatsen kan ha en atskillig brattere kurve enn i dag.

Det beste argumentet mot PFS er at rikfolk med lavt forbruk vil tjene på omleggingen. Olav Thon kan ende opp med å betale mindre i skatt enn en gjennomsnittlig barnefamilie. Siden en PFS vil redusere ulikhetene i folks forbruk uten å gjøre noe med inntektene deres, vil den føre til at de med høy inntekt raskere bygger opp sine formuer. Derfor må en PFS gå hånd i hånd med å gjeninnføre en kraftig styrket og progressiv arveavgift.

PFS er et kinderegg, ingen magisk medisin. De fleste farer for skatteunndragelse og avgrensningsspørsmål vi har i dag vil bestå: Hva skal en person liknes for i utlandet og hva i Norge? Hva regnes som firmabil? Hvilke skattefordeler skal barnefamilier ha? Stort sett kan vi beholde dagens regler for å håndtere slike spørsmål.

Noen vil si at forslaget er godt, men bare ikke akkurat nå, når økonomien sliter. Svaret er at et vedtak om gradvis innføring av PFS over tid vil gi et kraftig trykk på økonomiens gasspedal. Folk ville skynde seg å bruke penger.

I det lengre løp er likevel hensikten nettopp å senke tempoet på forbrukets tredemølle. Hvordan skal vi skape jobber dersom det ikke trengs så mange hoder og hender i butikker eller reklamebyråer? Antakelig vil vi jobbe mer med å bygge morgendagens samfunn framfor å få penger til å skifte hender fortest mulig. Antakelig vil vi ta ut mer av produktivitetsveksten som kortere arbeidstid framfor maksimal lønnsvekst.

Forkjempere for PFS finnes i både rød, blå og grønn politisk leir. Problemet for PFS er vanetenkningen som gjennomsyrer skattedebatten. Kinderegg krever som kjent en smule kreativitet når sjokoladen er spist. Det gjør PFS også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook