LANDEMERKE: Nidarosdomen i Trondheim. Foto: NTB Scanpix
LANDEMERKE: Nidarosdomen i Trondheim. Foto: NTB ScanpixVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Olavsfestdagene har et forutsigbart og traust preg

En politisk korrekt festival som vil omfavne alle.

Kommentar

Festivaler oppstår gjerne fordi det eksisterer et genuint behov, eller stedet har sjarm og særpreg. Eksempler er Moldejazz og Sildajazz i Haugesund, festivaler som fungerer ypperlig fordi byene ikke er for store og dermed preges visuelt av konserter og folkeliv.

I Trondheim er det litt annerledes. Olavsfestdagene åpner snart, dette er en festival som startet i 1962 med basis i de historiske hendelsene rundt Olav den hellige. Nidarosdomen som ble bygget noen år etter slaget på Stiklestad i 1030, er en formidabel bygning som gjør inntrykk på alle. Byens status som internasjonalt pilegrimsmål i århundrer, gir en basis for denne festivalen som er en stor mulighet, men også et åk.

Norge var ikke spesielt demokratisk for en tid tilbake. I 1741 kom en forordning – Konventikkelplakaten – som gjorde det forbudt å holde religiøse samlinger uten sogneprestens godkjennelse. I dag - mange år senere - er religionen parkert som en aktivitet for spesielt interesserte. Mye har endret seg, men ikke alt. I fjor var det noen forståsegpåere som ville bestemme hva slags musikk som fikk slippe til i Nidarosdomen. Artisten Aurora fikk avslag på å holde konsert der, som et ekko fra ovennevnte forbud fra 1741. Det ordnet seg likevel, men viser at kirkerommet ikke er for alle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Årets tema på Olavsfestdagene er «kropp» og drøfting av kroppspress, og selveste Grace Jones kommer for å formidle sitt show på den trønderske scenen. Festivalen kan i sin levetid skilte med store besøkstall, selv om det var dyp krise for noen år siden med påfølgende kritikk for å la kommersielle navn få for stor plass.

Olavsfestdagene i dag minner sterkt om Den norske kirke. Det skal gis et tilbud til så mange som mulig i alle aldersgrupper, samtidig tas det opp aktuelle samfunnsproblemer som drøftes på en politisk korrekt måte. Ingen skal støtes. Sigvart Dagsland er folkekjær, Stein Torleif Bjella er rar, men god. Anne Grete Preus er en legende, mens Dionne Warwick bringer en sus fra den store verden uten at jeg forstår hvorfor hun er et påkrevet navn på en norsk kirkemusikkfestival. Jazz, blues, pop og afrikansk gospel fyller ut resten av de musikalske ambisjonene. Alle skal med.

Bestillingsverket «Sacred Heart, Sacred Body» av Terje Bjørklund er noe av det som kan pirre og fascinere på årets festival. Her medvirker TrondheimSolistene, Trondheim Vokalensemble og Arve Henriksen på trompet, m.fl. Verket «Trur du på lyng?» av komponist Ståle Kleiberg og lyriker Helge Torvund har også substans til noe mer enn å være en hyggelig, men fort glemt opplevelse.

Anton Bruckners «Symfoni nr 9» med Trondheim Symfoniorkester og deres dirigent, koreansk-amerikanske Han-Na Chang, er det definitivt grunn til å få med seg. Framførelsen skjer i Nidarosdomen. Denne symfonien som komponisten tilegnet selveste Vårherre, må pensles og utbroderes med forstand av dirigent og musikere. Aktørenes ferdigheter i Norges største kirkerom kan gi publikum en formidabel opplevelse. Slike konserter bør være blant festivalens kjernearrangementer.

Olavsfestdagene er derimot litt av alt. Nettopp de mange strømlinjeformede og ufarlige konsertene i alle sjangre gir festivalen et forutsigbart og traust preg. Når disse arrangementene sauses sammen med velmente politisk korrekte problemstillinger og visjoner, blir det rett og slett for mye av det gode. Festivaler skal ikke bare være main-stream og tekkes tilskuddsparter og det etablerte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook