Ole får nye venner

Paus møter musikere som gir nytt liv til hans særpreg.

CD: I heftig, fire takters bluesrytme innleder Ole Paus denne nye plata, ikke en gang et år etter forrige CD, «En bøtte med lys». Kompet av fele, banjo og andre bluegrass-instrumenter kommer noen vaskeekte Ole Paus-linjer:

«En engel har falt ned fra himlen, hva gjør hun her
Hun ligger midt i gaten, la henne ligge der
Hun sier hun kom for å feire Kristi siste nederlag
Men det er\'ke så farlig
Det er\'ke så farlig
Det er bare en aldri så liten ouverture til dommedag.»

Ikke mange norske popmusikere skriver om engler, Jesus eller dommedag i klassisk betydning. For ikke å snakke om «sjel», slik ordet dukker opp i tittelen på denne plata. Og Paus kan bli lettere svulstig, nesten selvparodisk, i linjer som:


«Hvor vi en gang kom fra, hvem vi en gang var,
har morgendagen glemt
Glemselen er hellig.
Vi er strenger i et ukjent instrument
som daggryet har stemt.»

Likevel er det noe ukuelig i denne insisteringen på å skrive søkende; disse utrettelige forsøkene på å sirkle inn de store gåtene innenfor rammen av en poplåt: Hvem er vi? Hvor går vi? og så videre. Dessuten kommer snart en avveksling - i form av beske, ironiske tekster (for eksempel «Nettverk»), som minner oss om at Ole Paus blant mye annet er norsk rapps bestefar.

Paus i alle valører med andre ord, men i splitter nye, forfriskende musikalske omgivelser. Det bergenske bluegrass/rootsrock-bandet The Real Ones står for backingen og produksjonen, et lykketreff nesten på linje med kombinasjonen Paus/Pussycats på klassikeren «Garman».

Plata er spilt inn i Bergen-pop\'ens musikalske mekka, Duper Studio, med guruen H.P. Gundersen som produsent og leverandør av guddommelige steelgitar-toner. Et strålende møte mellom øst og vest - inkludert en versjon av Cohens «Halleluja», stilig gjendiktet av en norsk åndsfrende.

FLOTT PLATE: Ole Paus har tilbrakt seks vellykkede dager i Bergen med ny produsent, nye musikere og nytt studio.