Ole Ivars som norsk «Mamma Mia!»

Ole Ivars-låtene har blitt komiserie. Moro når det funker, men underholdningen er lett som en bademadrass.

CAMPINGMUSIKAL: Ole Ivars-låtene har blitt til musikalsk komiserie om Smørsia Camping. Trailer: TV 2 Vis mer

Kropp, sex, fyll, bæsj og spy. Det er vitsematerialet når Ole Ivars-låtene blir til komiserie. Heldigvis er det mer sjarmerende enn det høres ut som.

«En får væra som en er»

4 1 6

Komiserie

16. mai 2019
Beskrivelse:

Campingkomiserie basert på Ole Ivars-låter.

Kanal:

TV2 og TV2 Sumo

«Svisker i sommersol»
Se alle anmeldelser

Ole Ivars-musikalen «En får væra som en er» ble en kritikerrost suksessforestilling, først på Torshovteatret i 2014, siden på hovedscenen på Nationaltheatret. Nå har musikalen blitt til et ti-episoders humordrama. Grunnmuren er fortsatt dansebandlåtene, som i en slags norsk variant av ABBA-suksessen «Mamma Mia!».

Gøy når det sitter

Klassikeren «Nei, så tjukk du har blitt» har blitt til en ballade, med mykt filter, strykekvartett og guttekor på stranda. Den er seriens klart beste sangnummer, framført av Henriette Steenstrup i rollen som seksuelt frustrert frue. Morsomt og sårt på en gang.

Christian Skolmen er «Kongen av campingplassen» i egen person, og blir harselert med i en smektende tangoversjon av låta. Mens tittellåta «En får væra som en er» og supersvisken «Jag trodde änglarna fanns» har blitt til store, gjennomkoreograferte fellesnumre.

Det er veldig gøy når det sitter, og jeg lurer på hvorfor serien ikke har prøvd å flyte enda mer på låtmaterialet. For den syltynne historien er ikke mye å henge en tv-serie på.

Hovedintrigen knytter seg til en ung Dagblad-journalist (Lena Kristin Ellingsen) som ankommer campingplassen Smørsia under dekke av å skulle skrive en koselig sommerreportasje, men som selvsagt har en skjult agenda. Jeg skal forsøke hardt å ikke røpe noe mer, selv om det kanskje ikke er så farlig, når fortellingen er så lett gjennomskuelig som den er. Også den virker inspirert av «Mamma Mia!», forresten. Det samme gjør de knallfargede, 70-tallsinspirerte kostymene.

Hverdagshelt

Visuelt sett er serien en fargefest som minner om kuleisdisken på strandkafeen eller sukkertøyhyllene på godisbutikken over grensa. Her trengs ingen gresk øy for å lage sommerstemning! Det er mye varme i karaktertegningene også, spesielt hos campingkongen Per (Skolmen). Han er den misforståtte hverdagshelten som slår om seg med «sa brura»-vitser og selvskryt, men som vil gjøre alt for å bevare campingidyllen. Det blir tydelig når kapitalistiske krefter (les: spahotellplaner) truer minisamfunnet.

Intet nytt under solen, altså. Jeg har ikke sett sceneversjonen, men noe sier meg at historien kan funke enda bedre på teater, med all komikken som ligger latent i kontrasten mellom den folkelige musikken og kulturens høyborg. Ideen er kjempemorsom i seg selv, og den blir heldigvis løst med en herlig mangel på ironisk distanse. Vi er helt og holdent på lag med campingturistene.

Kjent stoff

Men det er ikke like lang vei fra dansebandmiljøet til folkelig komiserie på tv. Nå blir det litt for tydelig at vi har hørt mange av vitsene før, enten de handler om skillet mellom by og land, kroppsvæsker eller sexproblematikk: Mobilen som havner i do, like før en viktig samtale ventes. Naken mann som blir låst ute av illsint kone. Joda, det kan være underholdende nok, selv om underholdningen er lett som en bademadrass.

Men klisjeene blir enda tydeligere når vitsene sneier innom om mangfoldstematikk, som homofili og transseksualitet. Og når seriens eneste minoritetsrolle dukker opp, er distansen plutselig høyst tilstedeværende. Når hovedrollegalleriet for øvrig er så homogent, blir slikt fort klamt. Selv om Assad Siddique er hylende morsom som fløtepus.

Kanskje kunne serien tjent på å skru opp tempoet og gjøre enda mer ut av dansebandlåtene: Mer galskap, mer energi, mer Ole Ivars og flere store dansenumre. For det er der «En får væra som en er» er aller best.