Ole Paus' lysfontene

Det har skjedd noe med Ole Paus, han er ikke helt seg selv.

CD: Sarkasmen og satiren er borte, tilbake står en liten mann uten ironi som har funnet tilbake til sin poetiske åre. Få kan være så brutalt slagkraftig og spydig som Paus, derfor er det befriende å høre ham så varm, forsonende og sjenerøs som her.

«En bøtte med lys» er ei glad og oppløftende plate, selv om den også berører mer mollstemte temaer. Tekstene er ikke uten brodd, selv om han dveler mer ved livets mykere sider.

På sitt beste, jamfør «Klassefesten», «En bøtte med lys» og «Mannen i parken», er samspillet mellom tekst, melodi og arrangement perfekt. Disse låtene viser et tverrsnitt av albumet. Lydbildet er minimalistisk, men likevel rikt på detaljer - som om du hører skyggen av en bevegelse mer enn du ser selve bevegelsen. Lekent og luftig av samarbeidspartnerne Audun Erlien, Anders Engen og Ulf W. Ø. Holand.

Det som derimot trekker ned et ellers veldig godt helhetsinntrykk, er den repeterende arrangementsformelen - gutta er blitt litt vel for mye forelsket i sitt boblende univers av klanger, lyder og rytmer. Dessuten savner jeg den virkelig gode melodien. Paus har en tendens til å resirkulere sine mange snakkesynge-sanger og taffelviser.

Likevel, dette er en lysfontene som mange har gjort seg fortjent til.