Ole Paus

Ole Paus streber mot himmelen og svinger neven mot uanstendigheten - akkompagnert av kubanere.

Et skjult sitat, opprinnelig fra Joseph Conrad, står sentralt i Ole Paus' tekster på dette albumet: «Vi lever som vi drømmer - i ensomhet.» Desillusjon? Nei, snarere en mild og solvarm konstatering av et filosofisk faktum.

«Den velsignede» henviser til kjærligheten; en ensom ting, men tross alt et livsbejaende og gjennomlyst element i en tilværelse som for Ole Paus aldri slutter å fortone seg som et uoversiktlig og merkverdig fenomen. Hva som fins over regnbuen, vet vi lite om; heller ikke Ole Paus, der han sitter i Havanna, omgitt av strålende kubanske musikere og synger tekster om alt fra engler, Gud og stjerneskrift til Bjørn Dæhlies hytteutleie, gylne fallskjermer, verdikommisjonen og alle «gakkgakk-menneskene» i Telenor og andre steder.

Paus' svingende blanding av cooljazz og talking blues trives under den karibiske sol, der den tilføres pirrende rytmer og eksotiske toner (et høydepunkt er sangen «Øynene»). Mer pompøst - og himmelstormende - blir det når et kirkekor fra Moskva blandes inn i arrangementene, men ingen er flinkere enn Ole Paus til å balansere det svulstig høytidelige og det (selv)ironisk tragiske. Det lykkes også her; på denne plata som med et skjevt smil tar både livet og døden på dypeste alvor.