Ole Paus

14 kyss fra Ole P. til norsk sangtradisjon

CD: Jeg kan ikke komme på noen andre norske sangere enn Ole Paus som kan synge alt fra «De nære ting» til «Splitter pine» med den samme joviale innlevelsen.

Med sine salmeplater har Paus vist en egen evne til å trenge inn til kjernen av kjente sanger og deretter vri dem ut igjen som om han hadde skrevet dem selv. I denne prosessen får de en slags patina av rust og slitasje som tilhører Ole Paus og ham alene.

Andres budskap

På denne plata har Paus valgt ut 14 sanger fra det han kaller «den store norske sangboka»; et strålende utvalg han selv kommenterer på coveret med ærbødighet, begeistring og respekt. Vi møter en Ole Paus som lydhør mottaker av andres budskap, når han skriver varmt om alle fra Stein Over Berg til Joachim Nielsen, fra Alf Cranner til Lars Lillo-Stenberg, fra Gerd & Otto til DumDum Boys.

Paus røper seg som en vidtfavnende lytter. Men han er også en sanger som fra dypet av sin egen mangslungne livserfaring tolker livets smerte og glede, tragedie og lyst, gjennom populærtekster som først får sitt liv og sin visdom når de blir framført av en sanger som klarer å gi dem denne dimensjonen.

Flott produksjon

Håkon Iversen står for den suverent nedtonede produksjonen av plata. Stemmens intimitet er perfekt bevart. Men den snakkende, halvt hviskende sangstilen er supplert med akkurat den rette motvekt. Dyktige musikere hele veien. Litt banjoklimring her, et pianokomp der, en løvtynn trompet, et streif av strykere, noen feiende blåsere, lette basslag, et gitarriff; ikke noe pompøst eller svulmende. Alt er lavmælt, vennlig og diskret, likevel tydelig nok til at tekstene får en klangbunn, noen toner å lene seg avslappet mot, slik en sliten, men glad mann lener seg til en bardisk.

Dette er ikke bare klassikere som får nytt liv. Plata er i seg selv en aldri så liten klassiker.