Olemic Thommesen? Arne Hjeltnes? Marie Bech?

I andre kapittel av «Blåblåmandag» jaktes det på en kulturminister, og et upassende nachspiel blir husket.

BAKSMELL: En fyllesyk og nedkjørt Karl Georg Byrkje våkner til et høyrestyrt Norge. Illustrasjon: Pål Dybwik.
BAKSMELL: En fyllesyk og nedkjørt Karl Georg Byrkje våkner til et høyrestyrt Norge. Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

2. Følelsen av åååååfaen

Kapittelet der kulturforsker Karl Georg Byrkje plutselig begynner å huske hva som skjedde da han var på nachspiel med henne som ser ut til å bli høyresidens nye kulturminister.

Les 1. kapittel her.


Neste formiddag
ligger Karl Georg Byrkje på tvers i dobbeltsenga. Han husker å ha sendt tre-fire tekstmeldinger i natt i håp om at folk satt oppe valgnatta og kikket på at alt ble satt over styr på bare ett døgn. Karl Georg Byrkje famler etter telefonen sin i dynene og spekulerer på om det er noen han må angre. Trolig var det bare slike som ham som var oppe så sent, pluss folk som jabbet på Twitter og Facebook.

Karl Georg Byrkje deltar ikke på sosiale medier. Han behøver ikke. Han har faktisk makt i denne verden. Regjeringen, eller i alle fall Kulturdepartementet, hører på ham. For eksempel når det gjelder den stadige sniknedleggelsen av bibliotekfilialer som har foregått siden 1995. Senterpartiet kan knapt ha fått det med seg. Som kulturforsker hadde Karl Georg Byrkje fått tak i tallene og rådet departementsråden sin, Kjellen i Kultur, til å få fart på arbeidet for to år siden. Å møte til et valg uten å ha forsøkt å modernisere bibliotekene, som terrierne i tidsskriftet Minerva, et samlet Frp og deler av Høyre ville til livs, var som å møte på Bjerke Travbane med vissheten om hundre meter tillegg, hadde Karl Georg sagt.

«Førti», hadde Kjellen i Kultur svart.
«Førti?»
«Førti meter er det største tillegget.»
«Uansett, du forstår hva jeg sier?»

«Vi er pukka nødt til å vite noe om idrett», sukket Kjellen, og bekreftet at «jada, la oss få ned antallet. Du er en fleksibel type, Byrkje», sa han og la på. Mellom 2011 og 2013 skjøt nedleggelsen av filialer fart. De rødgrønne lot kommunene gjøre det. Bibliotekloven krevde ikke mer enn ett bibliotek i hver kommune, og regjeringen svarte ullent på bekymringsbrevene fra Norsk Bibliotekforening, serverte rikelig med rundstykker i møtene, møter som Kjellen selv tok seg jovialt av.

Karl Georg Byrkje lå der og nøt innflytelsen sin. Jo mer han tenkte på den makten han hadde hatt inntil stemmelokalene stengte klokken 20 i går kveld, jo mer lyst fikk han, og det var i den stillingen, på tvers av en dobbeltseng i en enebolig i Rådyrveien i en normalt rød bastionsby i Telemark, at han lå med en stiv pikk i hånda da Annemerete Fredriksdatter Byrkje buste inn på soverommet med en balje klær foran seg.

«Herregud», skrek hun og mistet plastbaljen med klær.
«Hva er det? Hvorfor er du hjemme nå», sa han, både litt flau og gretten etter å ha fått igjen pusten.
«Jeg bor her, jeg også.»
«Venstre tapte», informerte han henne.
«Så du har meldt deg syk fordi Venstre tapte?»
«Nei.»
«Du skal altså på jobb?»
«Nei, jeg har bare ikke meldt meg syk. Finner ikke telefonen.»
«Nå har det visst klikket for deg», sa hun og gikk, uten å bry seg om baljen.

Du skulle bare visst, tenkte han.

--

Telefonen lå i fordypningen mellom madrassene. Den ene tekstmeldingen han sendte i natt, var til Kjellen i Kultur, og lød: «Hva nå?»

Svaret fascinerte Karl Georg Byrkje: «Du hører fra oss.»

Dette var maktas språk. Slik var det å ha de rette kontaktene og å være med på å forme samfunnet fra innsiden. Karl Georg Byrkje visste han var en langt viktigere person for kulturlivet enn korpsforeldrene som solgte lodd på sentrene hver lørdag, enn alle slags kronikører, mer enn de 499.998 akvarellistene som også denne sommeren hadde stilt ut krisene sine i kjellere, boder, loft, plasttelt og kafeer over hele Sørlandet og vært med på å tømme galleribegrepet for innhold. Et galleri var ikke lenger et filter mellom tåpen og toppen. Amatørene vant.

Du hører fra oss.

Han og Kjellen delte begeistringen for politiske serier. West Wing, selvsagt. Karl Georg hadde fått med seg at folk han ønsket å bli identifisert med, kalte serien West Wing. NRK og andre sa Presidenten. Så var det Borgen. Sist gang de møttes, hjalp Kjellen til med å sette opp Netflix på Grenlandsforsknings PC og de to vennene kunne diskutere House of Cards. Disse to døgnene ble det ikke forsket stort hos Grenlandsforskning.

Du hører fra oss. We'll call you.

Jo, Karl Georg, utslått i en dobbelseng, skamfull etter å ha blitt avslørt midt i miseren etter nattens valgnederlag, følte han var en del av noe langt større. Men var alt virkelig ødelagt? De neste dagene skulle Erna i forhandlinger med alle. Alt dette var godt varslet. Han hadde selv prøvd å varsle Venstre. Alle han kjente eller visste om, kunne vært potensielle venstrevelgere. Partiet hadde mulighet for 12-15 prosent. Hvis man så bort fra ungdomspolitikernes liberale tøv med at friskoler skulle få etablere seg på hver ferjekai og idéen om vin i butikk i et Norge som ennå bedømte og valgte vin ut fra alkoholprosenten som var trykket på kartongen, kunne partiet i prinsippet favne svært mange fra høyre fløy i Ap til venstre fløy i Høyre. De manglet, ved siden av politisk gangsyn, en betrodd person som kunne fortalt dem hva slags valg dette ville bli: Et val for- eller-mot-Frp-i-regjering. Hvor mange kunne Venstre fått om de hadde skjønt det og handlet deretter? Førti tusen ekstra stemmer? Firehundre tusen? En komma fire millioner?

Karl Georg Byrkje ser ingen begrensninger der han ligger på skrå i dobbeltsenga, men da han havnet der i natt, hadde partiet han gjerne skulle våget å stemme på en oppslutning nede i mørkekjelleren under sperregrensen. De røk hodestups ut av Stortinget, og her ligger han, en av hovedleverandørene av tall og forskning, en god mann for all slags bevaring av det bestående med litt liberalt strøsukker på toppen, her ligger han og kjenner seg som dritten i midten. Om Annemerete åpnet døren igjen, ville hun ikke sett noen ressurs eller politisk tiger. Hun ville sett en svært ulykkelig Venstre-mann som lå der med en slapping mellom beina. Men det var før han leser svaret på den andre tekstmeldingen til Kjellen: «Marie Bech».

Spørsmålet han hadde kastet ut av seg klokken 0350, var: «Hvem blir ny k-min?» Svaret, nå klokken 1112, var fremdeles «Marie Bech». Ingen rettelse, ingen presisering, ingen ny tekstmelding som sa «Haha, jeg var visst litt bedugget da jeg nevnte Marie Bech».

Kjellen pleier være pålitelig. Karl Georg hadde brukt ham til å skaffe seg alt fra informasjon han var personlig nysgjerrig på til hva slags rang og hva slags stridigheter det var mellom departementsfolk han kom til å treffe i møter. Alt hadde stemt til nå. Marie Bech som ny kulturminister kunne bare ikke være riktig. Hun var her fra byen. Ikke at det var diskvalifiserende, men fylkestinget var det lengste hun hadde drevet det, i tillegg til en hel del klatreverv innenfor partiet. Små utvalg. Og ja, programkomitéen foran forrige landsmøte, det måtte ikke glemmes. Her styrte hun organisasjonen DRIV som formidlet kunst fra alt mellom videregående skoler og institusjoner for psykisk utviklingshemmede, som arrangerte utstillinger og hadde fått en god slump fra den kulturelle skolesekken. Kunne Høyre velge henne ut fra praksisen i kulturlivet? Karl Georg trodde ikke det. Så kom han på det: Idrett, selvsagt. Der lå det. Kirke var ikke så viktig lenger, men hun hadde nok verv i idretten. Var ikke mannen hennes, Martin, ofte i avisa etter at Odd hadde spilt nok en uavgjortkamp i tippeligaen?

Han tok tre Ibux fra Annemeretes nattbordskuff og sovnet igjen. Da han våknet, stanget bilene hverandre i skjermene på brua nedenfor huset. Tekst-tv varslet pressekonferanse med Erna klokken 17. Hun skulle trolig bare si at sonderingene til alle sider var i gang, men Karl Georg håpet noen skulle spidde henne for Venstre-finta. Hun måtte ha lokket Trine Skei Grande med noe han ikke hadde fantasi til å forestille seg for å få henne over fra Sponheim-linja i 2009 til en ny tro på at Venstre skulle stå som en gallionsfigur på grønnblå skute og ta oppmerksomheten bort fra Frp. Hun hadde bitt på. Skei Grande var enten truet, lokket eller så hadde hun tatt en kjempesjanse, begått en brøler som for alltid ville bli stående etter henne. Karl Georg merket han ga litt mer blaffen i Venstre i dag. Partiet var ferdig tygget og spyttet ut. Marie Bech interesserte ham mer. Hun kunne da umulig bli kulturminister? Hadde han virkelig ligget med en kommende kulturminister? Mens han kokte kaffevann, forsøkte han å gå opp den logiske løypa.

Olemic Thommessen var tidlig ute av dansen. Han var for positiv til for eksempel bokloven i begynnelsen og andre av kulturbransjens egne premisser og forslag. Olemic var selv en for stor del av kulturlivet, eller rettere sagt: Det var for mange kulturfolk som likte ham, selv om han var Høyre-mann. Ingen tvilte på at Høyre skulle ha kulturministeren. Ikke bare fordi de var et gammelt kulturparti, men for å sette ned noen stolper for Siv Jensens utemmede laug av gutter som ville lage diskotek av Nationaltheatret, selge NRK eller ta full pris i Operaen og egenandel på biblioteket. Villbassene hadde fått herje fritt og plukke de sakene som var enklest for folk å ta stilling til fra feltene kultur og samferdsel.  Kultur hadde selvsagt ikke vært et tema i valgkampen, men nå ble det viktig som et gjerde. Hit, men ikke lenger, ville Høyre vise.

Dessuten var Olemic for kulturell for Frp. De ville ikke ha ham. Hva med sentralstyremedlem Arne Hjeltnes? Synlig i deler av kulturlivet og programleder på en måte som Frp syntes var sympatisk. Hva om de slo sammen kultur og mat og samtidig la den tyngre, kjedelige biten av landbruksdepartementet til næringsdepartementet? Da ville de få til to ting som de rødgrønne ikke klarte: Gjøre norsk mat til norsk kultur, altså matkultur, og ha en lystigper til å styre det, en som var like blid som flere mente selve feltet burde være etter å ha fått diktert bokloven akkurat som de ville og blitt nikket helt inn til den avgjørende regjeringskonferansen der Jens endelig hadde gitt Hadia Tajik sitt motvillige ja?

Nei, tenkte Karl Georg Byrkje og avskrev Arne Hjeltnes. Fiskeeksport og fjaseturer på tv, ja vel. Politikkens irrganger, nei. Han tenkte på Torbjørn Røe Isaksen i tre sekunder, men forkastet tanken. Røe Isaksen ville sikkert takke ja, men sikle etter noe større fra dag én. Han hadde en Trond Giske i seg, en så lovende og dyktig fyr at alle ville mistenke posten som kulturminister å være et nummer for trang. For lite reell makt, for lite område, for mye pirk og sære kunder. Næringsdepartementet var det mer driv over. Motstanderne spilte reint. Sto opp om morran, tjente penger og klagde når det ikke var nok penger tilbake i pungen. De ba om håndgripelige ting som skattelette og enklere regelverk. Innenfor kulturfeltet kunne en artist, en steinhugger og en samisk poet plutselig falle i luner og pisse på alt som har holdt dem i live og gjort plata med påfølgende turné, steinhuggingen eller den samiske poesien mulig å formidle for offentligheten. Karl Georg Byrkje kjente til frustrasjonen i departementet: Det var alltid unntakene, brønnpisserne, ledestjernene og de rygg- og sakesløse som fikk oppslagene i mediene, ikke de store eller større linjene et departement og organisasjonene de kontrollerte prøvde å trekke opp mot fremtiden. En forulempet keramiker kunne finne på å si nei takk til skattelette, altså en betydelig bedring av personlige kår, og heller velge et reisetipend på 3000 kroner for å dra på en biennale — og ikke engang gidde å blogge om det. Ingenting hang sammen på kulturfeltet og knivene fløy både høyt og lavt. En kulturminister måtte tåle sår og skrammer daglig og håpe at det ikke ble infisert før hun rakk å plastre.

Hjernen hadde begynt å virke nå. Lukta av bacon sirklet i kjøkkenet. Kaffen var klar. Han grep en Mot Rus-skjorte fra krakken på badet og en joggebukse Annemerete hadde forsøkt å kaste flere ganger. Karl Georg Byrkje hadde glød igjen — og lyst. Han hadde lyst til å ligge med Marie Bech igjen, slik han hadde gjort to ganger i løpet av kulturseminaret «Fylker på tvers» for et halvt års tid siden.

Han registrerte at nøkkelen ble stukket i ytterdøra, men det hadde allerede begynt å boble i hodet og han stoppet en baconbit på vei mot munnen og tenkte Å FAEN. Før Annemerete rakk å komme inn i gangen, sa han det halvhøyt. Baconbiten dryppet på furubordet. Å faen, sa han inni seg. Bildene! Han så dem for sitt indre. Marie Bech naken i vinduskarmen på Ricahotellet, hvordan hun hadde en finger i skrittet som for å invitere ham, hvordan han lovet å slette dem umiddelbart, men var blitt for grepet av det kroppslige og, siden han var en kløne med telefonen, hadde utsatt det. Finnes de ennå? Er det ikke slik at telefonen synkroniserer alt med datamaskinen? Finnes de der ennå, selv om PCen ligger i kjelleren? Den er jo ikke ødelagt på noen måte, den var bare blitt svært treg. Å faen, tenkte han igjen, her skal man kunne sikre seg en brukbar posisjon, men han fikk ikke sjekket PCen nå som Annemerete var kommet hjem med to slunkne handleposer og avisene fra postkassen.

«Hei», sa hun.
«Hei», svarte han så surt som han synes det passet seg en Venstre-mann 10. september 2013, men det var et langt ååååååfaaaaaaaen han kjente inni seg. Du hører fra meg, tenkte han.

3. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTER: Vidar Kvalshaug.
FORFATTER: Vidar Kvalshaug. Vis mer