Olja Nordmann

OLJEN: Jeg har gitt uttrykk for at jeg ønsker en debatt om oljens konsekvenser for Norge og nordmenn (Dagbladet, 27.04.). Jørund A. Sørensen (Dagbladet, 13.05) gir tegn til at han ønsker noe av det samme, og jeg regner ham derfor som min meningsfelle. Men Sørensen har innvendinger.

Først anklager han meg for å bedrive en «altomfattende selvforakt» på vegne av nordmannen. Jeg altfor glad i fedrelandet mitt til å våge noe slikt. Men nettopp derfor ønsker jeg at vi nordmenn skal benytte potensialet vårt bedre; jeg ønsker at vi skal kvitte oss med vaner som får frem det verste i oss. Oljen er en slik vane, for den gjør oss til late, hyklerske, egoistiske og forbruksfikserte oljeimperialister.

En slik negativ vurdering av Norges oljehistorie kan neppe være et bidrag til en debatt om hva Norge skal være, sier Sørensen. Men det kan den visselig. Den kan få oljens negative konsekvenser opp i dagen, og den kan avdekke at oljeavhengighet ikke er noe iboende trekk ved norsk samfunnsliv, men snarere en selvforskyldt forbannelse som vi kan frigjøre oss fra.

Suksesshistorien om oljen, der Norge fremstår som den flinkeste gutten i klassen, har vi hørt mange ganger før. Jeg hevder at denne historien nå er mer til skade enn til gagn. Den har blitt laurbær som vi hviler stadig mer selvgodt på, uvillige til å høre forslag om at oljesuksessen også har hatt en kostnad. Slik blir oljen stående i veien for at en bedre nordmann skal kunne tre frem – en nordmann som er solidarisk og engasjert i andres skjebne, nøysom og økologisk, nyskapende og problemløsende.

Sørensen etterlyser optimisme, så her kommer det: Hvis vi nordmenn har gjort det så godt med den verste gørra som finnes på planeten, hva kunne vi ikke få til med vind, vann, sol, skog og bølger? Hva kunne vi ikke få til om vi lot oljen ligge? Til slutt, et nytt slagord for å feire optimismen: En annen nordmann er mulig!