Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Olje eller arbeidskraft?

«Når vi ønsker tjenester som krever menneskelig innsats, innebærer det et behov for nettopp det vi har lite av: Arbeidere.»

Mange oppgaver i Norge trenger ressurser, og publikum ønsker å bruke oljeressursene på disse oppgavene. Men når økonomien produserer på full kapasitet, hjelper det lite å bruke oljeressurser. Vi mangler arbeidskraft. Hva skal til for å øke kapasiteten til fabrikken Norge?

Når en økonomi produserer på kapasitetsgrensen, vil økt etterspørsel ikke føre til større produksjon. Kun priser vil justere seg. Denne sammenhengen har økonomer pekt på, og mottatt kritikk for sine påpekninger. Noen mener denne sammenhengen ikke gjelder, andre mener den uansett er uvisjonær og umoralsk. Det er uverdig å la syke stå i kø når landet har hundretalls milliarder på bok. En slik kritikk må økonomer ta alvorlig, og vi er tvunget til å utdype hva som ligger innenfor mulighetsområdet for økonomisk politikk. Norge har mye penger, men lite arbeidskraft. Når vi ønsker tjenester som krever menneskelig innsats, innebærer dette et behov for nettopp det vi har lite av: Arbeidere. Oljepengene i seg selv skaper ikke flere hender og hoder; vi må angripe problemet fra en annen vinkel. Vi må ta stilling til det samfunnsøkonomiske fundamentalspørsmål: Hva skal vi produsere, for hvem og hvordan skal vi gjøre det?

La oss illustrere med et eksempel. Norge likner på en stor fabrikk. Denne fabrikken kan velge en sammensetning av det som produseres, og den kan velge hvilket kvantum den vil produsere. Fabrikken har likevel en kapasitetsgrense. Når denne nås, kan fabrikklederne velge å skifte sammensetning på det som produseres eller forsøke å øke kapasiteten. Det siste kan gjøres på to måter: Ved å bedre teknologien eller ved å øke innsatsfaktorene.

Uansett om vi liker det eller ikke, eksisterer det en sammenheng mellom hva Norge som fabrikk setter inn av ressurser og det Norge som nasjon kan ta ut av varer. Det har intet med moral eller verdighet å gjøre; denne sammenhengen er bestemt av teknologi, kunnskap, organisering og hvor mye vi er villige til å arbeide. Sammensetningen av det vi produserer har med etiske valg å gjøre, for vi kunne ha bestemt oss for å produsere andre varer.

Vi har to millioner arbeidstakere. Disse jobber femten hundre timer i året. Det betyr at fabrikken Norge har tre milliarder arbeidstimer til disposisjon. Det er opp til oss som nasjon å tenke ut hvordan vi skal benytte dem. Kapasiteten bestemmes av: Antall arbeidstimer og kvaliteten på dem, kapitalen som står til rådighet, teknologien vi har anskaffet eller utviklet, kunnskapen vi besitter og måten vi har organisert samfunnet på. Skal vi øke kapasiteten, må vi se på disse grunnleggende forholdene.

Utenlandske arbeidere kan inviteres til Norge. I Russland, India og mange andre steder sitter det godt kvalifiserte arbeidere som kunne tenke seg å arbeide i Norge. La oss invitere dem hit. Norge er et attraktivt sted å arbeide og leve, og dersom vi vil, kan vi lokke til oss IT-personell, leger, sykepleiere og forskere fra utlandet. Det finnes enda dypere grunner til å la folk komme hit. I broderskapets og globaliseringens ånd kan vi dele vårt gode liv med andre og åpne grensene mer enn vi har gjort hittil. Et multikulturelt samfunn vil stimulere til nytenkning og kreativitet.

Produksjonsmåter kan forbedres og maskinparken kan oppdateres. Forskning og utvikling fører til oppfinnelser og innovasjoner som gjør at landet lettere kan lage flere og bedre produkter. Mer moderne maskiner gir høyere produksjon. Flere datamaskiner i skolen gir bedre og raskere læring. Automatisert manuelt arbeid frigjør arbeidskraft til tjenesteytende sektorer. Sykehus kan få avanserte instrumenter og teknologi. Helsetjenestene blir flere, bedre og gjennomføres raskere. Køene blir mindre. Dessuten foreligger en gunstig tilleggseffekt: Når folk blir friske hurtigere og syke sjeldnere, vil tilfanget av arbeidstimer for fabrikken Norge øke. Denne gevinsten kan tas ut i undervisningssektoren og andre tjenesteytende sektorer. I 1998 gikk 5,8 prosent av dagsverk tapt i staten på grunn av sykefravær (Statistisk Årbok, tabell 198). Det er et stort tall som indikerer forbedringspotensial.

Vi kan få studenter raskere i arbeid. I internasjonal sammenheng bruker norske studenter lang tid på studier. Ved å sørge for at personer tilbringer kortere tid i den uproduktive opplæringsfasen og lengre tid i ytefasen av livet, vil Norge kunne produsere mer. Flere tjenester kan ytes fordi vi da har flere arbeidstimer til rådighet. Vi kan også jobbe hardere, lengre dager, arbeide på lørdager, ha kortere ferier eller øke pensjonsalderen. Upopulært og urealistisk, ja vel, men likevel en mulighet. I hvert fall skal vi som nasjon vite at når vi prioriterer lengre ferier og kortere arbeidsdager, så går det på bekostning av det antallet varer og tjenester vi kan lage. Det er så enkelt og brutalt. Vi kan dessverre ikke trylle oss utenom produktfunksjonen.

Er fabrikken Norge godt organisert? Vi observerer bilkøer, tomme bygninger og ledige maskiner. Hele den fysiske kapital vi råder over, står tom og ledig brorparten av døgnet. Med fleksitid, hjemmekontorer, elektronisk serverte tjenester og andre smarte e-løsninger klarer vi kanskje å utnytte den mer, plassere den lettere tilgjengelig og tilpasse oss flinkere? Ved å bygge ut kollektivtrafikk kan vi spare inn på reisetid til arbeidsstedet. Avstander mellom arbeidssted og bosted kan reduseres. Telemøter sparer reisetid. Bilkøene kan kortes ned ved tidsdifferensierte avgiftssystemer.

Det følgende er politisk betent: Sammensetningen av de varene vi produserer for våre tre milliarder arbeidstimer, kunne ha vært annerledes. Norge produserer landbruksvarer som kunne ha vært produsert i utlandet. Distriktspolitikken krever ressurser. Å transportere varer rundt om i landet, bygge veier, toglinjer, broer, tunneler, vannsystemer og elektrisitetsnett, å opprettholde administrasjoner i små tettsteder og byer og å ha mange sykehus krever ressurser. Disse ressursene kunne ha vært brukt annerledes. Alternativt kunne vi urbanisere bostedsmønsteret, sentralisere tjenester og lagt ned veier. Å si dette er som å banne i kirken. La oss derfor reflektere over det følgende: Vi behøver ikke endre landbrukspolitikken eller distriktspolitikken. Men dersom vi skal beholde dem, må vi i det minste tenke over at de valgene vi tar, har kostnader. Vi kan ikke få i pose og sekk. Økonomene bruker termen alternativkostnad, altså verdien skapt av beste konkurrerende anvendelse av ressursen. Kanskje kan ikke nasjonen Norge ha både høyteknologiske sykehus og et blomstrende distriktsliv, kanskje kan vi ikke samtidig ha stor landbruksproduksjon og høykvalitets undervisningssteder. Det kan hende vi må velge. Videre: Sammensetningen kan også endres ved å inndra privates kjøpekraft (f.eks. gjennom skatter) for å gjøre rom for offentlig bruk av ressursene. Staten kan by opp lønningene i helse og undervisning, og skyve private bedrifter ut av virksomhet. Private må innstille, det offentlige ekspanderer. Samfunnet må si hva det foretrekker.

Oljeformuen kan brukes i utlandet, da slipper vi press i vår egen økonomi. Pasienter kan sendes til Tyskland, studenter og skoleelever stipendieres til Australia, militærfly kjøpes i USA. Et problem med en slik løsning er at den kan være irreversibel. Å endre politikken hvis vi må, kan framstå som urettferdig. Skal vi si til en kreftpasient at selv om naboen fikk behandling i Tyskland i fjor, så har ikke landet råd i år?

Fabrikken Norges kapasitet kan altså endres. Noen forslag er enkle å iverksette; da etterspør vi politikernes handlekraft. Andre forslag er upopulære, da må vi be publikum om å tenke over prioriteringer. Ikke alle mål kan nås. Kanskje er det slik at vi må velge for eksempel tre av disse fire: Gode skoler, bra sykehus, utbygde distrikter og egen landbruksproduksjon. Valg er smertefulle. Som samfunn må vi få se menyen slik at vi kan gruble over hva vi ønsker mest, og så foreta reflekterte valg fra denne menyen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media