Olje-Norge i endring

Aktiviteten innenfor norsk oljevirksomhet har de siste årene vært unormalt høy. Ifølge Arbeidsdirektoratet passerte antall sysselsatte over 90000 i løpet av 1998.

Bare i Rogaland var det 43000. Dette er historisk rekord og et resultat av et investeringsnivå som verken var tilpasset kapasiteten i den norske oljenæringen eller en ustabil oljepris. Nylig ble det varslet at 3000 personer vil bli oppsagt i Kværner Oil & Gas. Tilsvarende reduksjoner er varslet i alle de store offshoreverftene langs Vestlands-kysten.

Ordrebøkene er tomme om kort tid, og oljeselskapene ser ikke ut til å la seg påvirke av en høy oljepris til å vise investeringsvilje. Heller ikke staten ser ut til å ta initiativ for å forhindre at verftene til Kværner, Aker og Umoe gradvis forsvinner ut av offshoremarkedet. Denne utviklingen er dramatisk. Ikke minst for de enkeltpersonene som blir rammet, og de lokalsamfunnene som er direkte avhengige av verftet som hjørnesteinsbedrift. Den er også dramatisk med tanke på den kompetanse som har vært bygd opp i Norge over en mannsalder og som har bidratt til en særpreget teknologisk utvikling i internasjonal sammenheng.

Nedtrappingen innenfor denne delen av leverandørindustrien er imidlertid et resultat av de strukturendringer som har preget norsk oljeindustri gjennom hele 1990-tallet. For det første er de store arbeidsintensive utbyggingsprosjektene historie. Mens man frem til for få år siden trengte tusenvis av sysselsatte for å bygge de kjempestore betongplattformene som ble den norske oljenæringens varemerke, vil man i dag bygge små, fleksible og billige installasjoner der behovet for arbeidskraft til bygging og drift bare er en brøkdel av det man trengte tidligere. For det andre har organiseringen av prosjektene endret seg. Tidligere delte oljeselskapene ut oppdrag til et knippe leverandører og stod selv ansvarlig for overordnet prosjektledelse og sammenstilling. Nye kontraktsformer gir leverandøren ansvar og kontroll i prosjektering og utbyggingsfasen, men stiller samtidig krav til at de tar økt risiko, utformer nye tekniske løsninger og innfører strenge rutiner i organisering og gjennomføring av prosjektene. For det tredje er det ikke lenger en politisk målsetting å anvende oljeindustrien som verktøy i sysselsettingspolitikken. Liberalisering av industripolitikken generelt og økt internasjonalisering av oljeindustrien har ført til at staten har trukket seg tilbake og inntatt en langt mer passiv rolle en hva som var tilfelle på 1980-tallet.

Samtlige faktorer bidrar til at man i fremtiden ikke kan forvente den høye sysselsettingen som har preget norsk oljeindustri gjennom en mannsalder. I et slikt perspektiv blir nedbygging av verftsindustrien en konsekvens av at oljeindustrien går over i en fase preget av sterkere internasjonal konkurranse, høyere krav til inntjening og andre krav til arbeidsorganisering og tekniske løsninger.

Lederen for Kværner Oil and Gas, Ingebrikt Moum, karakteriserer denne utviklingen ved å påstå at Nordsjøen er blitt «mer moden». I det ligger at fremtidige felt vil være mindre og vanskeligere tilgjengelige enn hva som var tilfellet på 1970- og 1980-tallet. Mindre felt krever tekniske løsninger som i design er avanserte, men som produseres og drives med langt færre mannetimer enn de store utbyggingene.

I dag er det ikke de tradisjonelle verftene som utvikler eller produserer disse teknologiske løsningene. Den type kompetanse som de store offshoreverftene representerer, hører nesten ikke hjemme innenfor den teknologiske utviklingen som vil prege norsk oljeindustri i fremtiden. Det er dette Aker- og Kværner-ledelsen har forstått når de nå benytter sjansen til dramatiske bemanningskutt i en periode der alle innser at «noe må gjøres».

At leverandørindustrien rasjonaliserer, er også i oljeselskapenes interesse. Prisfallet vinteren og våren 1999 førte til at oljeselskapene offentlig begynte å snakke om behov for enda billigere teknologi, og annonserte nært forestående krise innenfor næringen som helhet. Etter det har oljeprisene mer enn fordoblet seg uten at det er kommet nye toner fra oljeselskapene. Noe av forklaringen er nettopp det høye investeringsnivået for 1{ndash}2 år siden. For det første ønsker oljeselskapene nå å øke inntjeningen i allerede gjennomførte utbygginger. Det vil øke avkastningen på de investeringene som allerede er påløpt. For det andre ønsker de å presse frem enda billigere og mer fleksible løsninger. Det er ikke i oljeselskapenes interesse å bidra til størst mulig sysselsetting, men å redusere kostnader. De store leverandørenes nedbygging av sine fabrikasjonsenheter og fokus på billigere teknologi vil bidra til denne utviklingen. Fra oljeselskapenes ståsted er det derfor rasjonelt å sitte på gjerdet og vente mens ledelsen i Kværner, Aker og Umoe gjør jobben.

Kritikken fra de ansatte i Kværner har vært rettet mot staten. Argumentene har vært at oljeselskapene må få nye og bedre rammevilkår slik at de øker investeringene. At oljeselskapene benytter dagens situasjon til å få endret de offentlige rammebetingelsene er åpenbart. Dette er da også bekreftet av viseadministrerende direktør i OLF, Per Otto Selnes.

Problemet er imidlertid at radikale skatte- og avgiftslettelser til oljeselskapene ikke nødvendigvis vil redde arbeidsplasser i Stavanger, Stord eller Haugesund. Selv om skattelettelser vil kunne frigjøre enkelte nye utbyggingsprosjekter, betyr ikke det automatisk at de tradisjonelle verftene vil få oppdragene.

Det er lenge siden Stortinget eller regjeringen benyttet anledningen til å påvirke valg av teknologiske løsninger på sokkelen slik at det sikret norske leveranser. Sist gang denne problemstillingen var aktuell, var i forbindelse med byggingen av Ekofisk II da en betongløsning kunne redde 4000 arbeidsplasser ved Norwegian Contractors. Jens Stoltenberg avstod fra å øve politisk innflytelse. Phillips valgte stål, og Norwegian Contractors ble nedlagt rett etterpå.

Det er ingenting som tilsier at sentrumsregjeringen vil handle annerledes enn det Ap gjorde i 1994. Staten har de siste 8{ndash}10 årene gradvis gitt fra seg mulighetene for å styre utbyggingsmønster og aktivitetsnivå. Derfor blir det feil å legge all skyld på den sittende regjering. Premissene for den situasjonen man står oppe i i dag, ble lagt for 6{ndash}8 år siden. Det var bare flaks for Arbeiderpartiet at de overlot styringen til andre akkurat da det var en ukontrollert konjunkturtopp i 1997/98. I prinsippet hadde myndighetene like liten styring over denne toppen som man i dag har over konjunkturnedgangen. Oljepolitikken har tilsynelatende blitt tafatt og talentløs, og kjennetegnet av svake responser i ettertid i stedet for en aktiv strategi for fremtiden.

Oljepolitikken på 1990-tallet har i stor grad vært preget av et harmonisk fellesskap mellom myndighetene, oljeselskap og deler av leverandørindustrien. I samarbeidsprosjektet om norsk sokkels konkurransedyktighet (NORSOK) oppstod det en fellesforståelse som la grunnleggende premisser for utviklingen. Gjennom nye samarbeidsformer og forenklet regelverk var hovedpoenget å gjennomføre dramatiske kostnadskutt på utbyggings- og driftssiden. I dette arbeidet oppstod det til dels allmenn enighet om både virkemidler og mål. Det er denne konsensus vi i dag ser resultatene av når deler av verftsindustrien avvikles.

Både oljeselskapene, myndighetene og hovedleverandørene ønsker en oljeindustri som etter deres mening kan være bedre i stand til å konkurrere både ute og hjemme. I streben etter å nå dette målet har myndighetene akseptert oljeselskapenes løsninger når det gjelder videre teknologisk utvikling, organisering av utbyggingene og nivået på investeringene. Dette er også akseptert av de store hovedleverandørene. Det vi nå ser innenfor verftsindustrien er derfor en villet utvikling {ndash} iscenesatt av de sentrale hovedaktører innenfor norsk oljeindustri: myndighetene, oljeselskapene og de store leverandørene.