Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Olje og gass som kunnskapsnæring

Det er kunnskapen i hele verdikjeden knyttet til utvinning av olje- og gassreservene som er den avgjørende faktor, ikke reservene i seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En ny regjering trenger all den hjelp den kan få. Her kommer derfor en fortelling om en næring med perspektiver inn i evigheten. Et slikt perspektiv må vel være et naturlig samlingspunkt for en samarbeidsregjering.

De siste åra har det vært skrevet og sagt mye om den såkalte «kunnskapsøkonomien», en type økonomisk virksomhet som atskiller seg fra alt annet vi har gjort her til lands, og er spesielt noe radikalt nytt i forhold til den tradisjonelle oljeindustrien. Noen har sågar beskrevet kunnskapsøkonomien som en ny økonomi, dvs. som en ny økonomisk vitenskap med en ny logikk og annerledes årsakssammenhenger. Denne argumentasjonen viste seg å være like luftig som de verdiene som forduftet da eventyret sprakk for halvannet år siden. Det har vist seg at den «gamle» økonomis tyngdelover fortsatt er gjeldende, en innsikt mange har måttet betale dyrt for.

Begrepet «kunnskapsøkonomi» brukes også om nye kunnskapsbaserte næringer. Uttrykket er svært upresist, og det er gjort flere forsøk på å gi det et konkret innhold. Enkelte forbeholder betegnelsen IT- eller nettbedriftene, andre inkluderer f.eks. bioteknologi og farmasøytisk industri i begrepet. Et gjennomgående fellestrekk er at de kunnskapsbaserte næringene framholdes som noe nytt og annerledes enn mer tradisjonelle norske næringer, ofte såkalt råvarebaserte. Denne tenkningen resulterer ofte i spørsmål om «hva vi skal leve av når oljen og gassen tar slutt». Todelingen av den norske økonomien i de tradisjonelle råvare- eller ressursbaserte næringer på den ene side og de nye kunnskapsbaserte næringer på den andre side, er grunnleggende feil. I dag er olje- og gassindustrien vår viktigste kunnskapsnæring.

Utviklingen siden 1965 og fram til dagens raske oppbygging av Oljefondet må først og fremst forklares ved det enorme kunnskaps- og kompetansetilfang den norske olje- og leverandørindustrien har ervervet. Det er kunnskapen i hele verdikjeden knyttet til utvinning av olje- og gassreservene som er den avgjørende faktor, ikke reservene i seg selv. Det er oppgraderingen, fornyelsen og anvendelsen av denne kompetansen som skaper verdier, ikke minst hvordan den manifesterer seg i teknologi og verktøy for å finne, utvinne, foredle og markedsføre naturressursene. I et slikt perspektiv er det også åpenbart at fortsatt og større satsing på kompetanse- og teknologiutvikling i olje- og leverandørindustrien er en helt nødvendig bestanddel av en fornuftig norsk næringspolitikk.

Den beste indikatoren for den avgjørende betydning kompetanse og teknologiutvikling har for petroleumsrelatert verdiskaping er kanskje utvinningsgraden, dvs. hvor stor andel av antatte oljeforekomster som faktisk utvinnes. For femten år siden var forventet gjennomsnittlig utvinningsgrad 35 prosent for de fem største oljefeltene som da var godkjent utbygd. Tilsvarende tall for de samme feltene var i 1998 steget til 53 prosent. Siden vi sammenligner de samme feltene, dvs. i utgangspunktet identiske naturgitte ressurser, skyldes hele verdiøkningen nye kunnskaper. Bruken av denne kompetansen øker utvinningen med ca. 4,5 milliarder fat olje til den ufattelige verdi av 1000 milliarder kroner (med en oljepris på 25 dollar fatet). Gjennom en oppgradering av kompetansen øker verdiskapingen dels ved at større deler av reservoaret kan tømmes, dels ved at letekostnadene reduseres.

Funnfrekvensen (andel funn i forhold til antall undersøkelsesbrønner) er en annen indikator på betydningen av kunnskap. Funnfrekvensen er jevnt stigende, i den siste tiårsperioden over 40 prosent. Årsakene er flere, men avgjørende har vært store framskritt med hensyn til innsamling, prosessering og tolkning av seismiske data.

Anslagene for gjenværende produksjonsreserver oppjusteres løpende og løper parallelt med nye kunnskaper, og er nå større enn da virksomheten startet på norsk sokkel. Dette er for øvrig et mønster vi kjenner igjen også fra andre oljeprovinser. Produksjonsperioden strekkes også lenger ut i tid enn opprinnelig antatt. Forestillingen om utvinnbart volum av olje og gass som en av naturen gitt størrelse er altså grunnleggende feil. Mindre felt kan utvinnes fordi enhetskostnadene ved leting, utbygging og drift er redusert, og tiden fra et funn blir gjort til feltet er bygd ut, er blitt kortere. Små funn kan være spesielt lønnsomme ved hjelp av langtrekkende brønner fra eksisterende infrastruktur. Interessant i denne sammenheng er det også at flere utbyggere betrakter småfelt som drivhus for testing av nye organisasjons- og utvinningsmodeller.

Den petroleumsrelaterte verdiskapingen bestemmes i høy grad av det politiske og institusjonelle rammeverk som omgir næringen. Institusjoner kan oppfattes som «rules of the game». For selskapene representerer slike rammeverk både begrensninger og muligheter i form av økonomiske incentiver. Verdiskapingen på norsk sektor påvirkes i stor grad av de gjeldende institusjoners evne til å skape økonomiske resultater. De fleste vil være enig i at det norske regelverket i det store og hele har vært meget vellykket. I tillegg til det formelle regelverket skapes det også holdninger og oppfatninger blant vanlige folk og potensielle arbeidssøkere om hva oljeindustrien er og vil bli framover. I et kunnskaps- og teknologiperspektiv vil flere framtidige talenter søke seg til en næring som vil bestå i flere generasjoner.

Kvaliteten på forvaltningen av pengestrømmen som petroleumsvirksomheten genererer er for det andre også i høyeste grad et spørsmål om kompetanse. Det har derfor stått strid om både av hvem og hvordan midlene skal forvaltes. Som kjent ivaretas statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten i dag av Statens petroleumsfond (eller Oljefondet). Ansvaret for den løpende forvaltning er lagt til Norges Bank, og fondets midler er plassert i utenlandske obligasjoner og aksjer. Valg av organisering og porteføljesammensetning tyder på at oljeinntektene betraktes som noe helt forskjellig fra annen norsk industriell virksomhet. Også når det gjelder forvaltningen av pengestrømmen ser det ut som politikken er utformet ut fra forestillingen om at olje- og gassproduksjon dreier seg om tapping og omplassering av en gitt mengde ressurser. Dersom petroleumsindustrien hadde vært betraktet som en norsk eller internasjonal kunnskapsnæring, ville det vært naturlig å ha bygget forvaltningen av Oljefondet rundt norsk formuesforvaltningskompetanse. I et slikt perspektiv ville det også vært opplagt at deler av avkastningen ble reinvestert i videreutvikling av teknologi- og kunnskapsmiljøer i Norge, som i sin tur ville bidratt til ny verdiskaping.

Olje er ikke kun olje, og gass er ikke kun gass. Like viktig som selve forekomstene, er måten vi betrakter dem på. Betraktes petroleumsreservene som naturgitte størrelser, er det kun et spørsmål om hvor fort ressursene skal tappes og omgjøres til penger. I et kompetanseperspektiv står vi overfor et langt større sett av valgmuligheter, blant annet med hensyn til omfang, varighet, investeringsnivå, utdanningskapasitet, internasjonal konkurransedyktighet og dermed størrelsen på den totale verdiskaping. Satsing på langsiktig kompetanseutvikling blir derfor avgjørende.

Forhåpentligvis vil en ny regjering være mer fokusert på de mulighetene denne næringen byr på, ikke bare problemene. Problemene må løses ved en ny offensiv på miljøteknologi, arbeidsmiljø og sikkerhet. Disse bestrebelsene må inngå i en visjon om en framtidig, kunnskapsbasert energinæring som vil gi økt velstand for nye generasjoner.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!