Olje og revolusjon ga de beste politiske romanene

Vant Gyldendals romankonkurranse.

(Dagbladet.no): - Vi opplevde et sug etter virkelighet. Vi vil at romanen skal telle, sa redaksjonssjef Kari Marstein før hun presenterte vinnerne av Gyldendals konkurranse for den politiske romanen.

Begge er debutanter og vinner med dette utgivelse samt et stipend på kroner 50 000. Bortsett fra det er Izzet Naci Celasin og Leif Henriksen svært forskjellige.

Vi snakker med Izzet Naci Celasin, født i 1958 i Istanbul, som også er hjembyen til siste nobelprisvinner Orhan Pamuk.

- Boka mi er en hyllest til min generasjon, de som vi i Tyrkia kaller 78-erne, forteller Celasin til Dagbladet.no.

70-tallet var en politisk ustabil periode i Tyrkia, og resulterte i et militærkupp i 1980. Underveis var det stor politisk bevissthet i landet - og i kretsen rundt Celasin, som i romanen har konsentrert seg om perioden fra 1977-1981.

Spenning

- Det var en dramatisk tidsperiode i Tyrkia. Den politiske ungdomsbevegelsen vokste hele tida som et alternativ til systemet. Revolusjonen føltes nær, forteller den nyslåtte forfatteren.

Han var selv en del av denne politiske bevegelsen.

GLADE VINNERE: Leif Henriksen (til venstre) vant med romanen «Fjorten dager på Nordsjøen» om livet på oljeplattform. Izzet N. Celasin vant med roman om det politisk opprøret i Tyrkia på slutten av 1970-tallet. Foto: GYLDENDAL LITTERATUR
GLADE VINNERE: Leif Henriksen (til venstre) vant med romanen «Fjorten dager på Nordsjøen» om livet på oljeplattform. Izzet N. Celasin vant med roman om det politisk opprøret i Tyrkia på slutten av 1970-tallet. Foto: GYLDENDAL LITTERATUR Vis mer

- Jeg ville skrive om noe jeg hadde kjennskap til. Boka handler om de revolusjonære ungdommene og deres liv og kamp, om idealer og drømmer. Slik er boka en oppvekstroman også.

Celasins historie er dramatisk: I 1981, året etter militærkuppet, ble han pågrepet og fengslet. Han slapp ikke ut før i 1986, og så fulgte flukten ut av landet. Via uoffisielle veier, som han sier.

- Flukten manglet ikke spenning, sier han med et smil.

Han endte midlertidig i det gamle Jugoslavia, i høykommisariatet for flyktninger i Beograd der han ble i halvannet år. Så kom han til Norge.

- Jeg fikk status som kvoteflyktning og kom til Norge i desember 1988.

Språket viktigst

Han hadde ikke søkt seg hit. Og kom hit alene.

- Og hvordan var det å komme til Norge?

- Det var litt rart, jeg hadde ingen tilknytning til landet og ikke søkt om noe spesielt land. Jeg kjente norsk litteratur, Ibsen og Hamsun som jeg hadde lest i tyrkisk oversettelse - jeg har alltid vært interessert i litteratur - men hadde ellers ingen kunnskap om norsk samfunnsliv. Men jeg kom fra Istanbul, en stor by, jeg hadde mine verdier, og syntes ikke det var noen stor overgang å tilpasse meg livet i Norge.

Bortsett fra språket.

- Det visste jeg var veldig viktig, så det satset jeg på med en gang. Så traff jeg folk og fikk skapt meg et miljø.

Han begynte å jobbe i barnehage og fritidsklubb. Siden 1991 har han jobbet som tolk, og er i dag fast ansatt i tolketjenesten i Oslo kommune.

- Gjennom jobben møter du andre tyrkere som møter Oslo for første gang nå. Hvordan har Norge forandret seg siden du selv kom?

- Samfunnet har forandret seg. Oslo, som jeg kjenner best, har blitt mye mer moderne de siste ti årene. Det sosiale livet har utviklet seg mye, med kafeer og så videre.

Celasin peker ut mot interiøret av kafeen Internasjonalen ved Youngstorget.

- Da jeg kom hit satt vi på Stortorvets gjestgiveri. Det var den eneste muligheten, smiler han.

Oljenasjon

- Noen negative forandringer?

- Jeg er bekymret for framtida til velferdsstaten Norge nå som høyresida satser alt på privatisering, sier Celasin, som har vedlikeholdt sitt politiske engasjement.

Nordmenn som mennesker har derimot ikke forandret seg nevneverdig.

- Nordmenn er hyggelige, jeg har alltid møtt velvilje og blitt tatt godt imot. Jeg klarte å begynne et nytt liv i et nytt land, sier Celasin.

- Den andre vinnerromanen, «Fjorten dager i Nordsjøen» handler om olje. For deg som kom utenfra må oljerikdommen virke som en kunstig velstand?

Celasin omgår spørsmålet:

- Norge er et heldig land som har oljereserver. Da gjenstår det å bruke dem på en klok måte slik at også kommende generasjoner kan gjøre nytte av dem. Jeg mener også naturreservene er verdens fellesarv som slik sett på forvaltes helhetlig.

Risikabelt

- Jeg regner med at du ikke har sluttet å følge med på hjemlandet ditt, Tyrkia. Hva tenker du om landets framtid, med mulig EU-medlemsskap og så videre?

- Jeg er ingen EU-tilhenger og jeg ser ikke for meg Tyrkias framtid i EU. Det er også mulig EU ikke vil ha Tyrkia i sitt selskap. Hvis det skal skje en demokratisering av landet, må Tyrkia klare å gjøre det for egen maskin, ikke fordi EU dikterer det. Men uansett er jeg på nei-siden.

- Orhan Pamuk fikk Nobels litteraturpris. Betyr det noe for ytringsfriheten i Tyrkia?

- Det var veldig gledelig at han fikk prisen, han fortjente den som en av Tyrkias fremste forfattere. Han ble mye kritisert av nasjonalister, dessuten er det nok en god del misunnelse ute og går, smiler Celasin.

- På den annen side har jeg aldri opplevd Pamuk som en politisk forfatter og han ble jo angrepet for det ene intervjuet der han noen sinne har sagt noe politisk.

- Vil ytringsfriheten få bedre kår i Tyrkia?

- Det har alltid vært risikabelt å uttrykke seg i Tyrkia. Landet har fortsatt mange politiske fanger og jeg vet hvordan det oppleves å sitte i militære fengsler, sier Celasin, med et uttrykk som understreker det selvsagte: Det er ganske ille.

- Men demokratiseringen av Tyrkia må være en egensak som det tyrkiske og eventuelt kurdiske folket selv må gjennomføre. Man kan godt ha gode lover på papiret, men folket må selv eie prosessen, mener Celasin.

Innvandrerroman? Ja, takk

Gyldendal fikk inn 60 manus til konkurransen. I juryen satt Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes samt forfatterne Kjartan Fløgstad og Johan Harstad.

- Hva har dere sett etter i juryarbeidet, Sandnes?

- Litterær kvalitet. Juryen har arbeidet med et utvidet politikkbegrep, vi ville ikke definere politisk, men lete etter den boka vi tror vil kunne bli best.

- Hva kan du si om Celasins roman, har Norge endelig fått en ny innvandrerroman, eller bør vi legge det begrepet dødt?

- Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget at en opprinnelig tyrker hadde skrevet en roman på norsk. Det at boka har blitt til i Norge er positivt. Men noen innvandrerroman er den ikke - den handler om en tid i Tyrkia, ikke en tyrkers liv i Norge.

I Danmark har man faktisk utlyst en konkurranse for innvandrerromaner, mens denne journalisten har opplevd at en britisk forfatter som Zadie Smith fnyser av betegnelsen.

- Bør vi legge merkelappen død?

- Jeg vil si at i Norge er den knapt nok skapt!, svarer Sandnes kontant.

- Og jeg vil ha mange innvandrerbøker, romaner som sakprosa, kort sagt bøker som kan fortelle om ting som skjer rett utenfor døra mi og som jeg ikke vet noe om. Hvordan er det å være en muslimsk, skoleflink jente på Hellerud, for eksempel? Jeg håper vi i Norge skal få mange ulike skildringer fra ulike innvandrergrupperinger i Norge, nettopp fordi vi vet veldig lite om dem og ulikhetene. Dette er jeg veldig spent på. Samtidig har vi jo snakket om innvandrerromanen i 15 år.

Izzet Naci Celasin er en av vinnerne av Gyldendals konkurranse for den politiske romanen.
GLADE VINNERE: Bøkene til Leif Henriksen og Izzet N. Celasin kommer ut tidligst kommende høst, forteller Kari Marstein, redaksjonssjef i Gyldendal Litteratur, til Dagbladet.no.
VIL HA INNVANDRERROMANER: Jurymedlem og Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes ble glad da det viste seg at en av vinnerromanene var skrevet av en innvandrer.