Olje og terror

DEN 11. MARS, på ettårsdagen for bombeeksplosjonene i Madrid, satte Madrid-klubben bekjempelsen av terror på dagsordenen. Medlemmer av organisasjonen, som består av tidligere regjeringssjefer og statsledere, tok til orde for en global strategi der menneskets største erobring tas i bruk som viktigste våpen i kampen mot terror: demokrati.

Denne begivenheten fant sted i skyggen av oppmerksomheten som ble viet den siste stigningen i oljeprisen. Ironisk nok har aldri terrorøkonomien og oljeøkonomien vært mer sammenfiltret enn nå. Hver gang prisen på det svarte gullet går opp, tjener de oljeproduserende landene stadig mer på sin eksport. Siden 11. september 2001 har prisen på et fat olje steget fra 18 til 55 dollar og utløst en flom av petrodollar fra vest til øst. Dette er ikke noe nytt fenomen. Noe liknende skjedde for eksempel i 1973-74 da oljeprisen ble firedoblet nærmest over natta. Tidligere ble de økte oljeinntektene reinvestert i Vesten, noe som førte til den såkalte resirkuleringen av petrodollar. I dag blir det meste av oljepengene værende i den arabiske verden.

HVER DAG OVERFØRER internasjonale banker i Vesten oljeinntekter til islamske banker; store summer som igjen investeres i Riyadh, Abu Dhabi, Beirut, Teheran og Kuwait By. I motsetning til i 1973-74 er det nå islamske banker som sørger for omplasseringen av petrodollar. Det er først og fremst børser i den islamske delen av verden - ikke Wall Street eller London-børsen - som nyter godt av den nye arabiske oljerikdommen. I dag er det muslimske børsmeglere, bankfolk, handelsmenn og entreprenører som håndterer mesteparten av de nye likvide midlene. Blant disse finner man de fremste sponsorene av det islamistiske opprøret. Ironisk nok er det av langt større betydning at oljeprisen stiger enn at bensinen i vestlige land blir stadig dyrere, for de økte oljeinntektene er med på å finansiere islamistisk terror.

OLJERIKDOMMEN finner stadig nye veier til terroristledernes skattkister. Alle transaksjoner skjer på lovlig vis og slipper dermed unna de vanlige kontrollene som skal avdekke hvitvasking av penger. For hver transaksjon trekker islamske banker 2,5 prosent i zakah, en religiøs almisse som skal brukes til å hjelpe de mest trengende. (Zakah regnes blant Koranens fem søyler og innebærer at den troende plikter å gi av sitt overskudd til gode formål, red.anm.) Zakah er selve livsnerven for islamske veldedighetsorganisasjoner, men noen av disse organisasjonene er blitt infiltrert av islamistiske væpnede grupper og brukes som skalkeskjul for deres virksomhet rundt om i verden. I mange islamske land overfører bankene inntektene fra den religiøse skatten til en sentral instans, som i sin tur fordeler pengene mellom ulike veldedige organisasjoner. Saudi-Arabia har for eksempel en egen zakah-avdeling i finansdepartementet, som bevilger penger til 237 slike organisasjoner.

Fordi all ny rikdom belegges med zakah, er det grunn til å tro dette pengebeløpet har økt i tråd med de økte oljeinntektene etter 11. september. Det er likevel praktisk talt umulig å anslå hvor store summer det dreier seg om eller si noe sikkert om hvor pengene har tatt veien. Overføringen av zakah holdes utenom bankenes regnskaper og kan derfor ikke etterspores. Når en transaksjon er utført, blir all dokumentasjon slettet og papirer ødelagt. Til dags dato har arabiske land ikke vært villige til å legge fram tall i forbindelse med zakah.

DET ER KOMMET stadig sterkere bevis for at zakah-penger og individuelle bidrag fra arabiske sponsorer fremdeles overføres fra islamske banker til islamistiske væpnede grupper. I Irak blir for eksempel saudiske midler utbetalt i kontanter av en hel armada med kurérer. En av de mest populære smuglerrutene går via Syria. For kort tid siden ble sønnen til en høytstående saudisk politiker pågrepet med en koffert full av penger nær grensa mellom Syria og Irak. Han ventet på å få overlevert 50 000 dollar til et medlem av det nye al-Qaida i Irak, ledet av Abu Musab al-Zarqawi. Løsepenger for gisler passerer også via denne ruta. I forbindelse med løslatelsen av tre italienske gisler i juni ble løsepengene satt inn på islamske bankkontoer og tatt ut igjen av mellommenn. Gislene ble til slutt utlevert i bytte mot kontanter.

Det er hovedsakelig tre grunner til at det praktisk talt er umulig å avdekke denne formen for terrorfinansiering: pengene flyttes innenfor det islamske banksystemet som befinner seg utenfor vestlig jurisdiksjon, de lovlige midlene blir ikke ulovlige før de brukes til å finansiere terrorhandlinger og de blir utlevert i form av klingende mynt. Den økonomiske kampen mot terrorfinansiering har først og fremst mislyktes fordi man ikke har klart å forhindre at lovlige midler når helt fram til islamistiske væpnede grupper. Denne fiaskoen skyldes at terrorpenger i bunn og grunn blir oppfattet som skitne penger og som sådan ikke kan fortsette sin vandring gjennom systemet. Mange tror at de blir oppdaget når metodene og teknikkene for hvitvasking blir tatt i bruk.

TERRORFINANSIERING er langt mer enn hvitvasking av penger. Det handler om et nytt fenomen, en ny ufordring for vestlige land og for det islamske økonomiske systemet som begynner å ta form. Dette har i realiteten vært åpenbart siden 11. september. Alle de nitten flykaprerne benyttet seg av hvite penger som var satt inn på kontoer i amerikanske banker. I løpet av de siste åra er det blitt stadig vanligere å finansiere terrorhandlinger med midler som i utgangspunktet er lovlige. Dette skjer ikke bare som følge av den økte oljerikdommen, men også fordi det ikke finns noe apparat som kan reagere raskt og stanse strømmen av lovlige midler beregnet på terrorvirksomhet.

En ny strategi for bekjempelse av terrorfinansiering er tvingende nødvendig. I tillegg til det kjennskap man allerede har til teknikkene som brukes ved hvitvasking av penger, trengs et system som gjør det mulig å oppspore terrorens legitime midler. For å få til dette, må etterretningen, politiet og den private sektor i vestlige land og stater i den muslimske verden inngå et omfattende og forpliktende samarbeid. Denne strategien må være solid forankret i demokratiske prinsipper. Så langt har etterforskningen funnet sted i all hemmelighet, og folk er blitt svartelistet ut fra ren mistanke og av mangel på klare bevis. Fordi disse metodene er i strid med grunnleggende friheter, har mange land nektet å samarbeide. Konsekvensen er at det ikke er oppnådd noen verdifull innsikt i terrorfinansieringen. Noe stort gjennombrudd i arbeidet med å avdekke terrorpengenes bevegelser er heller ikke nært forestående. Mysteriet med hvordan islamistiske væpnede grupper finansieres er dessverre like stort i dag som for tre og et halvt år siden.

KONKLUSJONEN FRA Madrid-klubbens møte 11. mars er at terrorfinansiering kan bekjempes hvis det utarbeides en strategi for å oppspore og stanse strømmen av både svarte og hvite penger myntet på terrorvirksomhet. Moderne demokratier er teknisk sett i stand til å utvikle metoder og utstyr som gjør det mulig å nå dette målet. La oss håpe at verdens ledere vil lytte til visdomsordene fra sine forgjengere.

Oversatt av Marit Jahreie