Olje til selvforakt

OLJENORGE: I sitt debattinnlegg «Olje!» i Dagbladet 27. april begir Kristian Bjørkdahl seg ut på en rundreise i norsk oljehistorie med utgangspunkt i en av årets mest spennende filmer, «There Will Be Blood».

I et forsøk på å sette en debatt om norsk olje, samfunn og fremtid, kaster han om seg med noen oppsiktsvekkende selvmotsigelser. Riktignok påpeker Bjørkdahl et trekk ved det norske samfunn som mange kan nikke anerkjennende til, eksemplifisert i Stoltenbergs utsagn om mangelen på visjoner. På den annen side kan jeg ikke se hvordan Bjørkdahls innlegg er ment å bidra til en konstruktiv debatt om hvilken vei Norge skal ta i fremtiden. Kanskje tenker han at ved å se tilbake på vår nærmeste fortid kan vi finne en alternativ vei fremover. Spørsmålet som melder seg er så hvordan han ser dette gjennomført ved ukritisk å kritisere nyere norsk samfunnshistorie? I ettertid kan vi fort påpeke feil ved det norske «oljeeventyret» og vi kan søke å finne nye løsninger på problemer vi ikke var oppmerksomme på tidligere. Men det er vitterlig ikke det samme som retrospektivt å avvikle all norsk oljevirksomhet.

Kongstanken hos Bjørkdahl synes å være en slags altomfattende selvforakt der fremveksten av den norske velferdsstaten kun ses med dagens briller. Samtidig viser han jo selv til de grep folkevalgte og norske myndigheter gjorde som bidro til å sikre en velstandsvekst som har få sidestykker i verdenshistorien. Hvordan kan vi i så fall se tilbake på de siste førti år og konkludere med at vi var vitner til en tragedie? Står vi nå midt i en norsk samfunnstragedie, et norsk samfunn på randen av sammenbrudd, uten håp? Og hvordan skal en slik oppfatning i så fall kunne lede til et revitalisert fokus på hva Norge skal være, annet enn et land der den ekstreme selvkritikken er enerådende i innbyggernes psyke?

Bjørkdahl uttrykker noe som ofte ser ut til å være en gjengs oppfatning, den at tilgang til store oljeressurser har gjort noe med den norske nasjon som beviser oljens katastrofale særegenhet. Men hvis vi skal dømme etter hvordan andre land har løst sine oppgaver som følge av tilgang på store oljeinntekter, er det vanskelig å se hvordan Norge fremstår som et skammens eksempel. Hvor er optimismen og pågangsmotet som er avgjørende for progressiv politikk og fremtidsrettet offentlig diskurs?

At Norge har et «visjonsproblem» er vel heller neppe et særnorsk fenomen, men noe som kan gjenkjennes i de fleste vestlige land i dag, der søken etter identitet og mening kan lede til både panikk og apati. Til syvende og sist fremstår Bjørkdahls innlegg ironisk nok som et eksempel på den metthet han selv kritiserer det norske samfunn for, der han tillater seg å kokettere over hva som fremstår som mindre betydelige detaljer for resten av verdens befolkning. Jeg ser heller at vi som nasjon aksepterer at feil ble gjort, er stolte av hva Norge har fått til tross alle «feil» det også har medført, og i stedet setter i gang umiddelbart med å finne alternativer til et negativt overfokus på forbruk, egoisme og fremmedgjøring.