Olje!

I den siste tiden har filmen «There Will Be Blood» rullet på norske kinoer. Filmen – som er løselig basert på Upton Sinclairs bok «Oil!» fra 1927 – er en grufull opplevelse, en sann lidelse å bivåne. Det er ikke det at filmen utviser mangel på teknisk håndverk, karaktertegning eller narrativ struktur. Tvert imot lykkes den i alle disse henseender. Lidelsen består snarere i hvor godt filmen skildrer den heslige hovedkarakteren Daniel Plainview; en mann som lar sin ensporede søken etter olje bli så fanatisk at den til slutt overskygger alt annet, som lar oljen bli en besettelse som bringer lidelse over ham selv og andre.

Den solipsistiske oljemagnaten, om han nå er aldri så vond å se på, er fortsatt interessant, ikke minst fordi han minner om en karakter som står oss noe nærere, nemlig nordmannen. Når Norge snart går inn i sitt førtiende år som oljenasjon, banker oljens konsekvenser stadig mer innstendig på døren. Det er derfor på tide å revurdere hva oljen har gjort for landet vårt. Kanskje historien om oljenasjonen Norge skrives best som en tragedie?

På tampen av 1969, etter tre år med prøveboring, ble det for første gang gjort et stort oljefunn på den norske kontinentalsokkelen. Man hadde støtt på «elefanten» Ekofisk; startskuddet for det vi gjerne omtaler som det norske oljeeventyret. Det virkelig eventyrlige ved de første funnene av olje på norsk sokkel, var hvordan myndighetene utnyttet situasjonen. De tidlige grepene som ble tatt for å sikre at oljen hovedsakelig forble på norske hender, må være et av de mest vellykkede prosjektene i Norges politiske historie. Det muliggjorde Norges stigning fra å være en bygd i Europas utkant til å bli «verdens beste land å bo i for n’te år på rad.» På den positive siden av vektskålen har vi altså dette: Oljen bringer velstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men om oljen har gjort at vi kan nyte daglige bad i en stadig mer sprekkeferdig pengebinge, har den også gjort oss ensporede og blinde for oljens konsekvenser – ikke ulikt den nevnte oljebaronens skjebne. Hvilke forhold ved oljen er det så vi ikke får øye på, fordi vi samtidig lever så fett på den? Her følger en ikke utførlig liste.

Oljen gjør oss til hyklere – Blant ambisjonene til den sittende regjeringen er «å gjøre Norge til et foregangsland i miljøvernpolitikken og et eksempel for andre land» (St.meld. 26, 2006-2007). Dette er fagre ord. Det finnes utvilsomt godtroende krefter i regjeringsmiljøet som opplever denne visjonen som oppriktig, men for oss andre må denne retorikken stå som godt, gammeldags hykleri.

For det er nå engang slik at vyene i Miljø må bryne seg på de harde realitetene i Olje- og Energi: Norge er verdens femte største oljeeksportør og verdens tredje største gasseksportør; bare 35 prosent av oljelagrene er hentet ut, og på Ekofisk-feltet alene er det planlagt produksjon frem til 2050; det blir et stadig sterkere press om å åpne nye områder for leting, blant disse Lofoten og Vesterålen; rensing og deponering av CO{-2} lar underlig lenge vente på seg.

Vi sier vi skal være foregangsland innen miljø, men så lever vi overmåte luksuriøst av å produsere nettopp miljøproblemer. Det skulle gjøre oss enten til hyklere eller til et tilfelle av splittet personlighet. For olje og miljø kan ikke med troverdighet fremstilles som en vinn/vinn-situasjon – man kan ikke få oljen i pose og miljøet i sekk – uansett hvor mye myndighetene og industrien forsøker å overbevise oss om det. Hvis Norge blir et eksempel for andre land innen miljøvern, står det virkelig ille til med oss på denne planeten.

Oljen gjør oss til imperialister – Via eierskapet i StatoilHydro er norske borgere i ferd med å bli oljeimperialister. Det delstatlige oljeselskapet er ifølge eget utsagn «i en ekspansiv fase internasjonalt,» og det betyr at det bedriver leting, utvinning, og eierskap i mer enn 19 land over hele verden, inkludert politisk problematiske land som Libya, Egypt, Iran, Aserbajdsjan, Nigeria og Angola. StatoilHydro (og dets forgjengere) har mer enn én gang i løpet av sine internasjonale eskapader blitt anklaget for korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, og miljøovertramp.

En ytterligere kompliserende faktor i forhold til det norske oljeselskapets virksomhet i andre land, er at den norske staten driver oljebistand til flere av de samme landene. Mens den norske staten hjelper andre land å bygge infrastruktur for oljeutvinning, kan det norske oljeselskapet komme inn og tjene penger på nettopp den samme infrastrukturen. Bistanden har naturligvis ingen sammenheng med oljeselskapets virksomhet, men dette er uansett ikke en situasjon som bør skape tillit i den norske befolkningen.

Fagforbundet SAFE, som samler mange av StatoilHydros ansatte, har vært sterkt kritiske til selskapets ekspansjon internasjonalt. Det har også nordmenn for øvrig grunn til å være. Det statlige norske oljeselskapet er nemlig i ferd med å legge verden under seg – i vårt navn. Det er ikke merkverdig hvis dette fører til et visst ubehag.

Oljen gjør oss ensporede og visjonsløse – Oljen har fra et tidlig stadium tiltrukket seg norsk industri og næringsliv som en magnet. Med oljefunnet ble Norge en råvarenasjon i verdensklassen, og en dreining av det norske samfunnet i retning av oljen fulgte som en selvfølgelighet.

Over tid har oljen befestet sin stilling som grunnsteinen i norsk økonomi og politikk; den har blitt et permanent trekk ved vårt samfunn. Med tiden har vi satt oss så godt ned i oljegodstolen at vi har problemer med å komme opp igjen. Vi har begynt å se oss selv som et oljeproduserende, oljeeksporterende land – og lite annet. Det har gjort oss ensporede og tomme. Vi har, som Jens Stoltenberg så avslørende sa det, «masse å leve av, men ikke så mye å leve for.» Vi har ingen egentlig visjon for Norge, annet enn å fortsette å utvinne olje og være like rike som før, eller aller helst enda rikere.

Etter snart førti år med oljeoverfloden befinner nordmenn seg nå i en tilstand av kvalmende materiell metthet og forvirring, lik den man følte som barn på julaften: Etter at alle pakkene er åpnet, og man innser at man har fått alt man ønsket seg (og mer), haster man rastløst fra den ene tingen til den andre, ute av stand til å etablere et meningsfullt forhold til noen av dem. Kanskje innser man at det var håpet, forventningen, som ga mening i utgangspunktet, og at man ikke helt hva man skal finne på når alle håp er innfridd.

Det er i ferd med å bli smertelig klart for oss at oljealderen må ta slutt lenge før oljebrønnene faktisk er tomme. Ekspertene har langt på vei lykkes i å overbevise oss om at planeten ikke tåler mye mer av oljealderen. Dette setter nordmannen i et prekært dilemma: Når Norge som oljenasjon tvinges inn i historien, og nordmannen ikke lenger kan spille rollen som oljemagnat, hvem skal han da være? Hvem skal vi være, når vi ikke lenger kan være Daniel Plainview?

Her er et forslag: Vi kunne være oljelandet som lot oljen ligge. Se, det hadde vært foregangsland!