Oljebanditter?

Oljeselskapene og nigerianske myndigheter må slutte å behandle olje-opprørerene som banditter.

KIDNAPPINGEN: De to norske sjømennene som ble holdt som gisler i Nigerdeltaet er nå løslatt, men det betyr ikke at problemene i den oljeproduserende delen av Nigeria er over. Kampen om oljeintektene vil fortsette. Antall kidnappinger er høyere enn noen gang, og for sivilbefolkningen er situasjonen like vanskelig som før. Nigerdeltaet er en heksegryte av oljesøl, korrupsjon, vanstyre, vold og underutvikling. Frustrasjonen er stor, og dette gir grobunn både for væpnede opprørsbevegelser, lokale militser og ren bandittvirksomhet. Den største opprørsbevegelsen i området, Movement for the Emanicipation of the Niger Delta (MEND), hevdet i flere offentlige uttalelser i løpet av sommeren at de ville øke angrepene mot oljeinnstallasjonene, og kidnapppe flere internasjonale oljearbeidere. I tillegg truet de også med å anse representanter for utenlandske selskaper som arbeider med å sette istand oljeanlegg og ledninger som MEND har ødelagt som legitime militære mål. Det betyr at slike arbeidere nå kan bli drept.

SITUASJONEN er derfor vanskelig for alle parter. For den nigerianske staten betyr dette reduserte oljeinntekter. Som følge av konflikten er produksjonskapasiteten til verdens 10 største oljeprodusent redusert med 25 prosent. Dette merkes allerede i det internasjonale oljemarkedet og en ytterligere eskalering av konflikten kan få store konsekvenser for oljeprisen. Selskapene som driver i Nigeria kan komme til å måtte innstille store deler av sin produksjon, mens sivilbefolkningens situasjon kan bli enda vanskeligere enn den er i dag. De vil risikere å komme i klemme mellom regjeringshæren, private sikkerhetsstyrker ansatt av oljeselskapene og de lokale opprørsgruppene. Det er derfor all grunn til bekymring når Nigerias president, Olusegun Obasanjo, lover at han skal slå ned det han kaller bandittene i Nigerdeltaet med hard hand. Dette er ikke en konflikt som bør søkes løst militært. Dette vil ikke tjene noens interesser, det være seg sivilbefolkning, oljeselskapene eller den nigerianske staten.

NIGERDELTAET er som skapt for små grupper av opprørere som kjenner terrenget og finner støtte hos lokalbefolkningen. Infrastruktur i form av veier er i liten grad til stede, her er det vannveiene som gjelder og ingen kjenner bedre det mylder av store og små elver og sumpområder som brer seg ut fra Nigerelven enn de unge mennene i MEND eller i de mange andre mindre militsgruppene. Det er liten grunn til å tro at det nigerianske hæren vil klare å få has på dem. Samtidig er det all grunn til å anta at sivilbefolkningen vil bli den tapende part hvis konflikten trappes opp. Det samme vil imidlertid være tilfelle for oljeselskapene. Ytterligere militarisering vil bare gjøre det enda vanskeligere for dem å arbeide her. Dette vil igjen bety mindre inntekter også for den nigerianske staten. Et forsøk på å løse konflikten militært er derfor ikke i noens interesse, heller ikke opprørerne. De kan ikke vinne militært. Forhandlinger er den eneste muligheten, og derfor er det viktig at alle parter passer på at konflikten ikke kommer ut av kontroll. Her har oljeselskapene et spesielt ansvar.

MYE KUNNE VÆRT annerledes i Deltaregionen hvis disse aktørene hadde vært seg sitt samfunnsansvar bevisst tidligere. Hvis store aktører som Shell allerede på 1990-tallet hadde tenkt lengre enn kortsiktig økonomisk gevinst er det mulig at Delta-aktivisten Ken Saro Wiva fortsatt hadde vært i live, og kunne ha fortsatt sitt virke som en samlende figur som med fredlige midler talte befolkningens sak. Hvis det er én enkelthendelse som har bidratt til å militarisere denne konflikten så er det at han ble henrettet i november 1995. I saken til Mujahid Dokubo-Asari, den tidligere lederen av Niger Delta Voluntary Force, finner vi en klar parallell til Ken Saro Wiva. Asari innledet i fjor samtaler med landets regjering i et forsøk på å finne en fredlig løsning på konflikten. Nå sitter imidlertid Asari fenglset siktet for høyforæderi. Siktelsen er basert på politiske taler han ga etter at han innledet samtaler med regjeringen. I disse talene snakket Asari litt for ofte om muligheten for full uavhengighet for Deltaregioen. Dette er forbudt i følge den nigerianske grunnloven og kan medføre at Asari blir dømt til døden. Et av MENDs krav er at Asari må løslates. Dette bør oljeselskapene støtte. Det er i deres egen interesse at samtalene som begynte i fjor høst fortsetter. Et slikt utspill fra selskapene vil også bidra til å skape tillit mellom dem og lokal befolkningen. MEND har også i prinsippet akseptert forhandlinger og ønsker at de skal ledes av en tredjepart fra et land uten interesser i nigerianske olje.

FORHANDLINGER må imidlertid iverksettes raskt, samtidig som utviklingsproblematikken tas på alvor. Dette skulle vært den nigerianske statens ansvar, men både dens vilje og kapasitet kan trekkes i tvil. Nigeria er en afrikansk stormakt, politisk, økonomisk og militært, men samtidig et land som så vidt henger sammen, preget av store indre stridigheter og tiår med vanstyre. Dette innebærer at oljeselskapene må ta et ansvar også for en helhetlig utviklingsplan som omfatter hele regionen. Ikke slik som nå hvor et selskap gjør litt her, et annet noe der, ingenting er skikkelig koordinert eller langsiktig planlagt. Dette kan virke som en stor oppgave for selskaper som skal drive forrettning og ikke bistand. Poenget er imidlertid at dette med stor sannsynlighet vil lønne seg for dem. Det er allerede dyrt å arbeide i Nigerdeltaet. Man må regne med å betale alt fra løsepenger og beskyttelses penger til kompensasjon til lokalsamfunn og myndigheter, samtidig som man arbeider under stor usikkerhet og stadig opplever angrep på sine innstallasjoner og ledninger.

DETTE ER derfor en konflikt som kan løses, men den må løses nå slik at ikke konfliktstrukturen ytterligere sementeres. Dette er et ansvar som MEND og de andre opprørsgruppene også må ta. De må vise at de tar sin politiske agenda på alvor og vil forhandle, men dette vil ikke skje hvis den nigerianske staten og oljeselskapene fortsetter å behandle de som står bak aksjonene i Nigerdeltaet kun som banditter. Alt det som nå skjer i Nigerdeltaet er forankret i kampen om oljen og lokalbefolkningens rettmessige krav om en mer rettferdig fordeling av oljepengene, bedre lokale utviklingsmuligheter og skikkelig opprydding i gammelt oljesøl.