VI HAR GOD TID: Uavklarte grenser er aldri et godt utgangspunkt for å verne sårbare områder, og kan ikke veie opp for fordelene ved en avtale. Nå må vi bruke tid på en demokratisk debatt om områdene i Barnetshavet, mener Helge Ryggvik. På bildet aksjonerer Natur og Ungdom mot oljeriggen «Eirik Raude» i Barentshavet i 2004. 
Foto: Natur og Ungdom
VI HAR GOD TID: Uavklarte grenser er aldri et godt utgangspunkt for å verne sårbare områder, og kan ikke veie opp for fordelene ved en avtale. Nå må vi bruke tid på en demokratisk debatt om områdene i Barnetshavet, mener Helge Ryggvik. På bildet aksjonerer Natur og Ungdom mot oljeriggen «Eirik Raude» i Barentshavet i 2004. Foto: Natur og UngdomVis mer

Oljeboring må vente

DELELINJEN: Vi skal prise oss lykkelige over at et stort potensielt konfliktspørsmål er ryddet av veien, men kan ikke la oss presse til rask oljeboring i områdene.

|||AVKLARINGEN AV delelinjen mellom Norge og Russland en god nyhet. Jeg har forståelse for dem som har sett det som fordel at et stort område har vært blokkert ut fra potensielle oljeaktiviteter på grunn av områdets uavklarte status. Men uavklarte grenser kan aldri være et godt utgangspunkt for å verne sårbare områder. En slik uintendert form for vern kan dessuten umulig veie opp for fordelene ved at en avtale nå er på plass. I en verden hvor kampen om statig mer knappe råvarer preger rivaliseringen mellom de store maktblokkene, skal vi prise oss lykkelige over at et potensielt farlig konfliktspørsmål nå er ryddet av veien.

Det er mindre enn to år siden krigen i Georgia fikk mange til å snakke om en ny kald krig. Et skrekkscenario for meg har vært en fremtidig tilspisset konflikt mellom USA og Europa på den ene siden og energileverandøren Russland på den andre, hvor spørsmålet om den store uavklarte delelinjen var blitt politisert. Med den desperate iveren etter åpne opp nye områder norsk oljeindustri fremviser, har det ikke vanskelig å se for seg at norske aktører kunne vært delaktig i å fremprovosere konflikter. I august 2008 argumenterte Erik Haugane for at Norge skulle overse mulig misnøye fra russerne, og starte opp med å stykke opp blokker i vernesonen rundt Svalbard på egen hånd(!). Dette altså mens konflikten øst vest var på sitt varmeste. Haugane leder i dag Norges nest største oljeselskap.

SÅ JA, det var riktig av Gahr Støre å inngå et kompromiss. Det var riktig å utnytte det tøværet vi har opplevd det siste året til å få en historisk avklaring på plass. Det dreier seg om en stor konsesjon fra Norges side. Ved å fravike midtlinjeprinsippet — som er det mest anerkjente prinsippet i slike delelinjekonflikter — har nasjonen gitt fra seg muligheten til jurisdiksjonsrett over gigantiske områder. Det vil nok drøye mange år før vi får innsyn i hva som egenlig skjedde i forhandlingene. Mye tyder imidlertid på at det har vært helt andre motiver enn avklaring av en potensiell farlig konflikt som har drevet frem Norges kompromissvilje i forhandlingenes siste fase.
I etterkant av avtalen har en rekke medier vært mikrofonstativ for spekulative norske oljemygger som har forsøkt å hause opp en stemning om at nå må norske myndigheter kaste alt annet til side og åpne for boring umiddelbart. Oljekommentatorer som Hans Henrik Ramm og Øystein Noreng har støttet dem i det. Forståelsen som er skapt er som følger: Hvis ikke vi er lynraske vil russerne dominere aktiviteten og legge premissene.

MEN FOR ALLE som forsøker å se dette utenfra er det Norge som fremstår å ha dårlig tid, ikke russerne. Det er norsk oljeindustri som er i ferd med å bli desperate som følge av en overutnytting av norsk sokkel, ikke russerne. Når Shtokman-utbyggingen er utsatt er det blitt vist til nye markedsforhold for gass, at amerikanerne har økt produksjonen av skifergass, og så videre. Det avgjørende er at russerne ikke har det travelt med å utvikle Shtokman fordi de har store uutnyttede reserver av olje og særlig gass i langt mer tilgjengelige områder. Norge har per i dag 0.6 prosent av verdens påviste uutvunnede oljereserver. Russland har 10 ganger så mye.  Norge har 1,6 prosent av verdens påviste gassreserver. Russland har nesten 20 ganger så mye. Den viktigste forskjellen ligger i at mens en stadig større andel av Norges potensielle nye reserver befinner seg i sårbare, vanskelig tilgjengelige områder i nord, kan russerne fremdeles opprettholde sin produksjon i områder hvor de teknologiske utfordringene og kostnadene er langt mindre enn i Barentshavet.  Derfor er det heller ingen ting som tilsier at russerne umiddelbart skal starte opp en hektisk oljebonanza i den tidligere gråsonen nå. Hvis ikke de da blir presset til det — av nordmennene.

DENNE AVGJØRENDE underliggende realiteten er nok også forklaringen på den avtalen vi endelig fikk. Bedre med en halv gråsone, enn å vente i evighet på at russerne skulle gi seg. Embetsmennene i UD har åpenbart jobbet lenge og hardt med dette. De har sikkert hatt sine egen oppfatninger om hva som skulle til for få en avtale på plass. Men man gir ikke fra seg store potensielle oljereserver uten at det kommer et klart signal fra øverste politiske hold. Hvor mange flere enn Stoltenberg, Gahr Støre og deres nærmeste i regjeringen har vært involvert? Jeg har vanskelig for å tro at ikke Statoil på et eller annet tidspunkt er blitt konsultert. Eller er det kanskje slik at forståelsen av nødvendigheten av å inngå kompromiss nettopp kommer fra maktnettverket rundt Statoil? Statoil ser dessuten for seg muligheten for å kunne tjene penger på begge sider av grensen. Tilsvarende forhold var faktisk sterkt medvirkende da midtlinjen mellom Storbritannia og Norge falt smertefritt på plass i 1965. De store oljeselskapene som lobbet aktivt både i Oslo og London ønsket først og fremst en rask avklaring.

Russerne har åpenbart sine egne grunner til å rydde unna det uavklarte delelinjespørsmålet nå. Den endelige avtalen er garantert tilpasset deres overordnede mål om å sikre seg størst mulige undervannsområder opp i mot Nordpolen. Men siden avtalen ikke skyldes noe desperat behov for å starte opp oljeaktiviteter i de aktuelle områdene, er det nærliggende å anta at det er Norge som har gitt etter mest i forhandlingenes siste fase.

MED VERNESONEN rundt Svalbard finnes det fremdeles et stort potensielt konfliktområde, hvor de samme oljeinteressene som har ropt høyt om raske tildelinger i den siste uken presser på. Men nå finnes det ikke lenger noen usikkerhet mot øst. Vi vet hva vi har å forholde oss til. Og helt avgjørende: Vi har god tid.

Et av hovedargumentene til oljelobbyen er at vi er så mye bedre på miljø en russerne. Ja vel, uten press fra Norge vil russerne neppe gjøre mye i det hele tatt med det første. Det vil utvilsomt være det beste for miljøet. Kan vi ha tillit til en industri som ikke en gang har tid på høre på argumentene?

ER OMRÅDET like sårbart som områdene utenfor Lofoten? Miljøkatastrofen utenfor Louisiana bør gjøre det klart for alle hva slags krefter vi forholder oss til. Det finnes ingen risikofri oljevirksomhet. BP og Transocean, de to ansvarlige for ulykken, har ikke bare vært store på norsk sokkel i mange år, men en modell for mange norske selskap.

ENIGHET: Den nye delelinjen mellom Norge og Russland ble annonsert tirsdag denne uken. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen
ENIGHET: Den nye delelinjen mellom Norge og Russland ble annonsert tirsdag denne uken. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen Vis mer