OLJEMINISTER: Olje- og energiminister Terje Søviknes besøker Rosenberg på Hundvåg i Stavanger.
Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
OLJEMINISTER: Olje- og energiminister Terje Søviknes besøker Rosenberg på Hundvåg i Stavanger. Foto: Carina Johansen / NTB ScanpixVis mer

Klima:

Oljebransjen mister grepet

Norsk oljebransje har balletak på våre største partier. Men de er i ferd med å miste grepet på folket.

Meninger

Spaltist

Eivind Trædal

er førstekandidat for De Grønne i Aust-Agder til Stortingsvalget. Han representerer også Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

44 prosent av nordmenn vil la olje ligge for klimaets skyld. 42 prosent er mot. Med disse tallene, skulle vi tro at standpunktet om å la olje ligge var godt representert på Stortinget. Men slik er det ikke. Både Ap, Høyre og FrP avviser totalt denne problemstillinga. De store partiene har slukt oljebransjens argumenter med søkke og snøre. Det har heldigvis ikke folket.

Frankrike har akkurat innført total stopp i oljeleting og åpne felt, men i Norge er man totalt utelukket fra det gode selskap om man foreslår det samme. Arbeiderpartiet mener det er så utenkelig å endre oljepolitikkken at de totalt avviser samarbeid med Miljøpartiet De Grønne, og bare trekker på skuldrene av SVs oljeultimatum. Å være kritisk til oljebransjen er den verste formen for politisk ukorrekthet. Det politisk korrekte er å si at olje, gass og klimakutt går hånd i hånd.

Hva skyldes den store forskjellen mellom våre største partier og 44 prosent av befolkningen? Svaret kan blant annet leses i Anne Karin Sæthers ferske bok «De beste intensjoner», der hun beskriver oljebransjens vellykkede propagandakrig mot klimapolitikk de siste 30 årene. I løpet av denne perioden har norsk klimapolitikk blitt møysommelig utforma for å skjerme norsk oljebransje. Vi skal kjøpe «kvoter» i utlandet, ved å plante trær i Afrika sponse oppgradering av kinesiske kullkraftverk, bygge vindmøller i India eller på andre måter.

Folk flest ser et enkelt poeng: «Fossil energi er dårlig for klimaet, forskerne sier vi har funnet for mye olje, kull og gass allerede. Altså bør vi la være å lete etter mer». I kamp mot denne typen enkelt bondevett har oljebransjen produsere en masse små motargumenter, som ikke alltid henger helt sammen. Argumentene har etter hvert blitt utforma som en målretta strategi under tittelen «energirealitetene». Disse «realitetene» har effektivt blitt banka inn i hodet på politikerne i våre største partier.

Budskapet er tydelig: Å redde menneskeheten fra katastrofale klimaendringer er snilt, men ikke realistisk. Harde, naturvitenskapelige klimarealiteter må ofres for enda hardere økonomiske «energirealiteter». Forskerne sier at vi har funnet mange ganger mer olje, gass og kull enn det er trygt å utvinne, men «i realiteten» trenger verden mer olje. Forskningen sier at klimaendringene vil ramme verdens fattige hardt, men «i realiteten» trenger verdens fattige energi (selv om Norge selger nesten all vår olje til rike land). Forskningen viser at Norsk olje hverken er billigst eller renest, men «i realiteten» er norsk oljeutvinning både økonomisk gunstig og bra for fisk og klima.

Disse «realitetene» er naturligvis ikke mer troverdige enn andre kommunikasjonsstrategier. I følge pølseselgeren er pølser sunt, i følge tobakksindustrien er røyking slett ikke så farlig, og i følge oljebransjen er olje bra. Men oljebransjen har lyktes overraskende godt med å spre disse påstandene.

En av grunnene til det, er at oljebransjen har langt større ressurser enn menneskene som vanligvis avslører kommunikasjonstriksene til kommersielle aktører. I løpet av de 30 årene Norge har hatt en klimapolitikk, har oljebransjens definisjonsmakt vokst, og den kritiske pressens makt sunket. Mediebedriftene har kuttet i antall ansatte, fått mindre ressurser og færre journalister som kan dekke vår mektigste bransje.

Bare i Statoil er det ansatt flere kommunikasjonsmedarbeidere enn det finnes politiske journalister i alle våre store riksdekkende aviser. Der man i gamle dager hadde et eget miljø med oljejournalister i de store avisene som kunne se bransjen i kortene, har vi nå en og annen politisk journalist med begrensa tid og kunnskap til å følge bransjen tett.

De få journalistene som forsøker å skrive om olje, møter fort veggen. Og etter at Saga petroleum ble nedlagt og Statoil fikk slå seg sammen med Hydros olje- og gassavdeling, er bransjen totalt dominert av Statoil, som kan danne ugjennomtrengelig mur mot journalister, og bruke alle triks i boka til å hindre dårlige historier fra å nå overflaten. De beste journalistene har blitt ansatt som rådgivere i oljebransjen for å tildekke sannheten overfor sine gamle kolleger i bransjen.

Det blir ikke bedre av at vårt største parti har pleid tette bånd til bransjen. Sæther skriver om Arbeiderpartiets oljenettverk, som opererte i skyggene fram til 2004, da det ble avslørt av Dagsavisen. Arbeiderpartiets oljevennlige politikere møtte oljebransjen og samsnakket seg på månedlige hemmelige møter, uten at deres egen nestleder og mangeårige miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, eller miljøengasjerte AUFere som Trond Giske, Anniken Huitfeldt og Gry Larsen visste det. Avsløringen skapte sjokkbølger i Ap, men nettverkene forsvant ikke. Nøkkelaktører som Karl-Erik Schjøtt-Pedersen, som i dag leder Norsk olje og gass, fikk jobben som «skyggeminister» under Jens Stoltenberg, uten noe departement å styre over.

I løpet av de siste 30 årene har oljebransjen fått stadig større makt til å gjøre enkle spørsmål kompliserte, og for å sørge for at konklusjonen alltid blir at oljebransjen må få fortsette som før. Og politikerne for våre største partier har latt seg overtale, slik at de blir ivrigere forsvarere for oljebransjen enn rådgiverne de har ansatt.

Men det er grenser for hvor lenge selv oljebransjen kan opprettholde en løgn. Særlig når løgnen vokser seg større og mer ustø for hvert år som går. Norge har signert Parisavtalen, og klimaforskerne har nå fastslått at vi har funnet mange ganger mer fossil energi enn det er trygt å utvinne. Dette betyr at det er dypt uansvarlig av Norge å lete etter mer.

I møte med flere og flere ubehagelige fakta, har oljebransjens forsvarere blitt stadig mer høylytte og aggressive. I år gikk det så langt at selv de oljevennlige avisene Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad kritiserte olje- og energiminister Terje Søviknes for å opptre som en løpegutt, og ikke en minister. Men Søviknes er ikke særlig unik på det området. Etter snart 18 år som miljøverner, har jeg aldri sett en olje- og energiminister som skilte seg noe særlig fra den sittende Statoil-sjefen. Med et mulig unntak for Senterpartiets Åslaug Haga, som gikk i klinsj med næringa, og raskt blei avsatt som minister (riktignok for et stabbur).

«De beste intensjoner» er en snill tittel på en bok om Norges oljepolitikk. Jens Stoltenberg kom selv med en mindre idealistisk forklaring på Norges oljepolitikk da han tiltro som Nærings- og energiminister i 1993: Under overskriften «Risikerer at oljen blir verdiløs», argumenterte han i Dagens Næringsliv for at klimapolitikken kunne gjøre all norsk olje verdiløs.

- Vi kan ikke utelukke at (…) nye energikilder vokser raskt, og reduserer verdien på oljen dramatisk. Dette er ikke et argument for å pumpe opp all oljen så raskt som mulig, men et argument mot påstanden om at fremtidige generasjoner nødvendigvis vil tjene på å la så mye som mulig olje ligge i bakken, sa Stoltenberg. Konklusjonen var tydelig: vi måtte forurense så mye som mulig, før verden bestemte seg for å kvitte oss med fossil energi.

Klimaproblemene var godt kjent i 1993. Faktisk hadde Norge akkurat signert at vi skulle delta i en global klimaavtale, som ble til FNs klimakonvensjon, som i dag blir videreført i Parisavtalen. Norge hadde selv nylig vedtatt et mål om å stabilisere klimautslippene i landet innen 2000. I virkeligheten økte utslippene kraftig, på grunn av de mange nye oljeplattformene.

Norske politikere så skriften på veggen. Men i stedet for å gjøre som våre naboland, og begynne omstillingen til et miljøvennlig samfunn, satte vi i gang med å tømme sokkelen i rekordfart. Vi nådde toppen allerede i 2001, og etterpå har den sunket med over 40 prosent. Dersom det ikke hadde vært for oljebransjen, hadde Norges klimautslipp sunket med over 10 prosent, i stedet er de rundt 4 prosent høyere enn de var i 1990. Norges ekstreme oljeutvinning fikk klar effekt for klimaet: 17 milliarder tonn CO2 har blitt utvunnet på norsk sokkel så langt, og omtrent 15 milliarder tonn ligger stadig under bakken. Og klimaforskerne sier at vi bare har «råd» til å slippe ut 200 milliarder til for å unngå farlig global oppvarming. I hele verden.

Selv om oljeutvinningen har sunket, har inntektene fortsatt å øke, på grunn av stigende oljepriser fram til 2008. Men nå begynner lønnsomheten å svikte. Stoltenbergs «marerittscenario» fra 1993 – om at klimapolitikken kan «ødelegge» for norsk oljeutvinning – ser endelig ut til å slå til. Oljeprisen lav, og den kan bli lavere. Billig gass, høy oljeproduksjon og redusert etterspørsel vil trolig senke prisen enda mer. Stadig flere, som sjefen i Exxon, antyder nå at vi er i ferd med å nå «peak oil» - ikke fordi tilgangen til olje blir mindre, men fordi etterspørselen synker. Steinalderen sluttet som kjent ikke fordi vi gikk tomme for stein, og i dag planlegger stadig flere land å bli uavhengige av olje og gass.

EU har ambisiøse planer for energieffektivisering og fornybar energi. Storbritannia og Frankrike vil gå over til 100 prosent elbiler fra 2040. India har tilsvarende planer. Peak oljeetterspørsel betyr også peak oljepris. Det betyr katastrofe for norsk oljebransje, og dermed også for norsk økonomi, dersom vi ikke omstiller oss.

Derfor er det heller ikke rart at folket ikke lenger lytter til oljebransjens «realiteter», og heller lytter til vitenskapen. Det er grenser for hvor lenge våre politikere kan argumentere for at klimaendringer er vår tids aller viktigste sak, og samtidig argumentere for at Norge skal være en av verdens største produsent av hovedårsaken til klimaendringer. Det er et regnestykke som aldri helt går opp.

Når isen rundt Nordpolen smelter, og våre største partiers reaksjon er å juble over at vi får tilgang til nye oljefelter, er det noe som skurrer. Mot sannheten kjemper selv oljebransjen forgjeves. Spørsmålet er når våre største partier skal følge etter folket de ønsker å lede, og begynne det grønne skiftet for alvor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook