Oljebud for framtida

På 1970-tallet var det mye konflikt rundt oljepolitikken. Høyresiden fryktet at oljeinntekter ville føre til mer sosialistisk politikk, mens venstresiden var redd for at det skulle bli et kapitalistisk prosjekt. Et sentralt kompromiss var de ti oljebud som ble vedtatt i Stortinget i 1971. Her var viktige prinsipper at oljevirksomheten skulle komme hele samfunnet og fellesskapet til gode. Det var også viktig med langsiktighet, det skulle ikke være en epoke, men strekke seg over en lengre periode. Det skulle var et prosjekt med klare industripolitiske mål, for eksempel skulle oljevirksomhet styrke verftsindustrien langs kysten. Disse målene har den norske stat i stor grad lyktes i å nå, men ser vi på oljepolitikken i dag har det forekommet en dreining som spesielt kommer til syne med miljø- og klimaproblemene.

På slutten av 1990-tallet tok Norge det endelige steget fra å være et land med seriøse miljømål til primært å sikre sin fremtid som oljenasjon. Ifølge forsker Yngve Nilsen skjedde en gradvis oppgivelse av målsetningen om å stabilisere de nasjonale utslippene av CO{-2}. Resultatet var at miljøpolitikken ble omdefinert til å være olje- og gassvirksomhet med klimapolitisk legitimitet. Vi mener at det første steget var etableringen av oljefondet i 1995. Jens Stoltenberg hadde tatt over arven fra Brundtland, som i sin tid opphevet det politiske taket for hvor mye olje vi kan tillate oss å pumpe opp. Stoltenberg mente at det var mye tryggere for fremtidige pensjoner å ha oljen investert i aksjemarkedene, enn å overlate den til fremtidige beslutningstakere. Konsensusen rundt oljefondet skapte en konstruert motsetning mellom fremtidige velferdsgoder og klimahensyn i dag. Den britiske avisen The Times kåret sjefen i oljefondet Knut N. Kjær til Norges mektigste mann i 2006. Av og til er det lettere å se hvor makten ligger utenfra.

Et annet fundamentalt prinsipp som ble forlatt mot slutten av 1990-tallet var «forurenser betaler». I 1998 ble CO{-2}-avgiften som oljeindustrien ble pålagt å betale i 1992 redusert med cirka 30 prosent. Den daværende Arbeiderpartiregjeringen lovte å sette den opp igjen dersom oljeprisen steg. Siden dette har oljeprisen bare gått oppover, CO{-2}-avgiften derimot, har blitt liggende på samme nivå. Det betyr at oljeselskapene har fått langt mer å rutte med, og de forurenser mer, samtidig som de bruker relativt sett mindre på miljø. Nesten samtlige norske stortingspartier har deltatt i regjering siden 1998, men ingen har utfordret oljeindustrien til å betale mer. Dermed har CO{-2}-utslippene fra denne sektoren doblet seg siden 1990 i takt med økt utvinning, uten at forurenserne har betalt en krone mer for dette. Nå jobber oljeindustrien hardt for at hele CO{-2}-avgiften skal fjernes, for så å erstattes med rettigheter til å forurense gjennom et kvotesystem. Dette vil i så fall stride mot prinsippet i forurensningsloven, som per i dag sier at det er forbudt å forurense.

Så la oss gjøre det klart: Norge er ikke verdensmester i miljøvennlig oljeproduksjon. Dersom vi skal pålegge oljeselskapene å iverksette miljøtiltak må kostnaden for forurensning opp. Dersom Stortinget setter opp CO{-2}-avgiften til tusen kroner tonnet i 2009, vil oljeindustrien tjene på å gjøre miljøtiltak som CO{-2}-lagring og en avvikling av gasskraftverkene som står for tjuefem prosent av norske klimagassutslipp. Inntektene fra CO{-2}-avgiften kan brukes til å bygge ut fornybar energi langs kysten, som vindkraft og bølgekraft.

Norge burde videre arbeide for en global CO{-2} skatt. «Peak oil » er nådd i form av at billige kilder til olje er i ferd med å tømmes. Mer kostbare oljekilder, som Canadas oljesand, vil med en CO{-2} skatt som ligger på IPPCs anbefalte nivå, bli dyrere enn for eksempel vindkraft. Rekordhøye olje- og gasspriser baner nå vei for utvikling og implementering av fornybar energi, en global CO{-2} skatt vil kunne akselerere denne utviklingen.

I stedet for å ta utgangspunkt i oljeselskapenes svingende spådommer for hvor mye olje og gass vi kan produsere i Norge framover, burde folkevalgte diskutere og sette årlige tak for hvor mye olje vi kan pumpe opp. Frem til slutten av åttitallet bestemte man tak for oljeproduksjon, og dette burde gjeninnføres. For å bidra til en reell bærekraftig utvikling kan ved å bli pålagt av sin hovedeier å bli et energiselskap, som bidrar til utviklingen og implementering av fornybar energi. En annet krav staten burde stille til StatoilHydro er å gjøre miljøteknologi tilgjengelig for andre selskaper. Ved en «open source» deling av teknologi tilknyttet fornybar energi som havmøller og CO{-2}-lagring vil den teknologiske utviklingen gå mye raskere. Klimautfordringen er for stor til å overlates til profittmaksimering i forhold til når det blir lønnsomt å investere og utvikle fornybar energi. Gjennom forhandlinger med andre stater kan Norge være en pådriver for at «open source»-prinsippet tas i bruk globalt.

Innen 2015 burde Norge bruke like store beløp på fornybar energiforskning som på fossil energiforskning. For eksempel tilsvarer den norske regjeringens forskningssatsing på biodrivstoff 15 minutters oljeproduksjon. Videre burde Norge i 2015 bruke halvparten av årlige inntekter fra oljesektoren på tiltak som hjelper utsatte områder og folkegrupper direkte til å begrense skadene og øke tilpasningsdyktigheten til klimaendringer. Vi har kommet til et punkt der det ikke er mulig å stoppe global oppvarming, og med så store inntekter fra oljesektoren har Norge et etisk ansvar for å hjelpe utviklingsland med å tilpasse seg klimaendringer da tilpasningsdyktigheten vil være svært ujevnt fordelt. Norge kunne bidra til at utviklingsland bygger ut fornybare energikilder som kan gi langsiktige miljøvennlige tiltak i utviklingsland.

Utenrikspolitikken skal ikke bane vei for internasjonalisering av norske selskaper i utviklingsland slik praksisen er i dag. Norges viktigste i internasjonalt arbeid vil være å finne løsninger som begrenser skadene av global oppvarming, til de globale CO{-2}-utslippene er under kontroll. Norge skal begynne med å trekke kravene vi har stilt til utviklingsland i WTO. Sosial rettferdighet, klima – og miljøhensyn bør med andre ord overordnes hensyn til profittmaksimering i oljesektoren. Det inkluderer også å være en internasjonal pådriver for at oljevirksomhet ikke under noen omstendigheter tillates der biologisk mangfold og fornybare ressurser står i fare for å skades. Norge bør være et foregangsland for at arktiske strøk skal skånes for oljeaktiviteter. Norge kan gå inn for varige oljefrie områder utenfor Lofoten og Vesterålen, Svalbard og til sist, Arktis.

Med en demokratisk utarbeidelse av nye «oljebud» vil det være mulig å innstille oss på dagens og fremtidens felles globale utfordringer. I dag er vi klar over at klimaendringer og integrering av nasjonaløkonomier skjer i en global kontekst hvor goder og onder er svært skjevt fordelt. Norsk oljepolitikk og oljefondet er ikke uavhengige variabler i dette bildet. Det er mye vi vet i dag, som vi ikke visste da vi pumpet opp vårt første fat med olje tidlig på søttitallet.