Årets stortingsvalg ble ikke noe utpreget miljøvalg. Selv om partier med miljø som hovedsak samlet sett gikk fram ved valget, kan man vanskelig hevde at miljø og klima spilte hovedroller i valgkampen.
er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning. Han følger norsk og internasjonal klimapolitikk, og forsker på sammenhengen mellom vitenskap og politikk.
Siste publiserte innlegg
Samtidig skilte debatten seg klart fra tidligere valg på en måte: Norsk oljeproduksjon sto i sentrum for klimadebatten. Det gjaldt i ikke bare etablerte stridsspørsmål som åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja, men like mye spørsmålet om Olje-Norges framtid og hva klimamålene betyr for vår videre oljevirksomhet.
Ikke alle er glade for denne utviklingen. «Skal vi diskutere klima er hele denne oljediskusjonen feil» uttalte statsminister Erna Solberg til Adresseavisen den 4. september.
Ifølge henne har noen «tatt klimadiskusjonen, og flyttet den vekk fra klima, og over til å bli en oljediskusjon.» Og BTs Mathias Fischer klagde tidligere denne uka over at oljefokuset vi så i valgkampen kan «distrahere fra hovedoppgaven» i klimapolitikken.
Slike reaksjoner er ikke overraskende. Norske politikere har helt siden 1990-tallet forsøkt å skape et tydeligst mulig skille mellom klimadebatten og oljedebatten.
Og de fikk god drahjelp av det internasjonale klimaregimet: For det første fordi det knytter landenes klimagassutslipp til deres forbruk av fossil energi, heller enn produksjon og eksport. Og for det andre fordi systemet for kvotehandel har gjort det mulig for Norge å sette relativt ambisiøse utslippsmål uten at det har lagt noen demper på oljeindustriens muligheter til å øke sine utslipp.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Også de siste årene har norsk klimapolitikk bidratt til å opprettholde skillet mellom olje og klima: Gjennom vedtaket om å knytte klimapolitikken tettere til EU har regjeringen i praksis «flagget ut» ansvaret for oljevirksomhetens klimagassutslipp til EUs kvotemarked. Ansvarsområdet for norsk klimapolitikk er snevret inn til særlig å dreie seg om sektorene transport og landbruk. Det kan fort bli en oppskrift på en mer teknisk debatt som gjør det vanskeligere for folk å engasjere seg.
I kontrast til dette står valgkampens debatt om norsk oljevirksomhet og klima. Den passer dårlig inn i diskusjonen om hvordan Norge kan innfri klimamålene overfor EU på kort sikt. I stedet trekker den opp de store spørsmålene om Norges klimaansvar og rolle i verden, om framtida til norsk økonomi og velferd, og om hvordan vi vil at samfunnet vårt skal se ut flere tiår fram i tid.
At oljepolitikken har gått fra å være nokså adskilt fra klimadebatten til å bli et hovedspørsmål i valgkampen skyldes selvsagt flere ting. Oljeprisfallet har gitt en dramatisk reduksjon i statens oljeinntekter og dermed illustrert at oljenæringen ikke trenger å være en like sikker vei til velferd i framtida som i tiårene vi har bak oss.
Verden har vedtatt Parisavtalen, som setter nye og tøffere mål om å holde temperaturstigningen under 2 °C eller helst 1,5 °C. Og både Miljøpartiet De Grønne og flere miljøorganisasjoner har mobilisert kraftig for å gjøre olje til et valgkampspørsmål.
Men den viktigste forutsetningen for at det har blitt umulig å opprettholde et klart skille mellom olje- og klimapolitikk, er likevel en ny vitenskapelig forståelse av klimaproblemet som har vokst fram i løpet av de siste åtte årene: Tanken om at verden har et «karbonbudsjett» som avgjør hvor mye klimagasser vi kan slippe ut.
I 2009 kom de første studiene som brukte en helt ny tilnærming for å beregne hvor store utslippskutt som er nødvendig for å holde temperaturstigningen under grensen på 2 °C. I stedet for å vurdere hvor mange prosent utslippene må reduseres innen et gitt årstall, beregnet disse studiene den totale mengden klimagasser vi har igjen å slippe ut før temperaturgrensen er nådd. Det gir et totalt «budsjett» for utslipp som kan fordeles på ulike måter i tid og rom.
Oljebransjen mister grepet
SpaltistDet nye med en slik tilnærming er at den gjør det enkelt å sammenligne mengden klimagasser vi kan tillate oss å slippe ut, med mengden kull, olje og gass som allerede er oppdaget eller under utvinning i verden.
Og de første beregningene av karbonbudsjettet gjorde nettopp dette: De viste at størsteparten av verdens fossile energireserver må bli liggende urørt dersom togradersmålet skal nås. Dette budskapet ble raskt plukket opp og popularisert både av miljøaktivister og organisasjoner som fokuserer på klimarisiko i investeringer.
Allerede ved forrige stortingsvalg hadde denne innsikten begynt å sive inn i den norske politiske debatten: Våren 2013 bestilte miljøvernminister Bård Vegard Solhjell en rapport som skulle vurdere hva togradersmålet kan få å si for norsk oljeproduksjon. Det er fortsatt den eneste vurderingen av sitt slag som er utført på oppdrag fra norske myndigheter. Og ved valget samme høst fikk Miljøpartiet De Grønne sitt gjennombrudd basert på et budskap som blant annet handlet om å redusere norsk oljevirksomhet.
Det var likevel først etter at FNs klimapanel inkluderte karbonbudsjettet i sin nye hovedrapport i 2013-2014 at ideen for alvor fikk fotfeste. Basert på rapporten fra FNs klimapanel er det blant annet beregnet hvilke olje- og kullressurser som vil bli liggende i bakken dersom karbonbudsjettet skal holdes, og det er økende diskusjon om den økonomiske risikoen som følger av at store fossile energireserver må forbli urørt.
Dette har igjen bidratt til større debatt og politisk konflikt omkring ny utbygging av fossil energiproduksjon rundt i verden, og økt interesse for tiltak som kan begrense tilbudet av fossile energikilder. Og i årets valgkamp slo altså disse spørsmålene for alvor inn over norsk politikk.
Når den norske klimadebatten nå i økende grad er «flyttet … over til å bli en oljediskusjon», som Erna Solberg uttrykte det, skyldes dette altså nye vitenskapelige begreper og metoder for å forstå klimaproblemet, og hvordan disse begrepene har blitt plukket opp og spredd internasjonalt. Fokuset på olje i norsk klimadebatt er derfor neppe noe som vil forsvinne med det første – det er tvert imot en varig utfordring for dem som ønsker å opprettholde det gamle norske skillet mellom olje- og klimapolitikk.
Paradoksalt nok gjør karbonbudsjettet for alvor sitt inntog i norsk politisk debatt nesten samtidig med at det har oppstått ny vitenskapelig debatt om hvor store budsjettet faktisk er. I en studie som ble publisert denne uka viser forskere fra blant andre CICERO at budsjettet for å holde temperaturstigningen under 1,5 °C kanskje er betydelig større enn hva FNs klimapanel la til grunn i sin rapport.
Hvis videre studier bekrefter deres funn, kan det bety at rommet for å brenne kull, olje og gass er noe større enn tidligere antatt. Det vil si at det kan være omtrent like lett eller vanskelig å nå 1,5 °C-målet som man tidligere har antatt at det vil være å nå 2 °C-målet.
Den nye vitenskapelige debatten viser at det fortsatt er usikkerhet om den nøyaktige størrelsen på karbonbudsjettet. Men den grunnleggende lærdommen – at vi har et begrenset budsjett for klimagassutslipp, og at det finnes langt mer kull, olje og gass i verden enn dette budsjettet gir rom for å bruke – vil mest sannsynlig fortsette å forme norsk politisk debatt i lang tid framover.
