Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Petroleumsnæringen

Oljedrømmen som brast

Castberg-utbyggingen blir uten ilandføring. Det viser at ringvirkningene fra petroleumsvirksomheten sprer seg kortere enn forventningene som er skapt i nord. Det er et politisk ansvar.

IKKE FLERE LANDANLEGG I NORD: Mange viser til ilandføringsanlegget på Melkøya ved Hammerfest (bildet) og Snøhvit som bevis på hvordan petroleumsnæringen skaper vekst og arbeidsplasser i nord. Men det blir ikke flere Hammerfest i nord, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
IKKE FLERE LANDANLEGG I NORD: Mange viser til ilandføringsanlegget på Melkøya ved Hammerfest (bildet) og Snøhvit som bevis på hvordan petroleumsnæringen skaper vekst og arbeidsplasser i nord. Men det blir ikke flere Hammerfest i nord, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Etter Equinors avgjørelse om at det ikke blir ilandføring til en oljeterminal på Veidnes i Nordkapp kommune, har det sydet i nordnorske aviser og kommentarfelt, med alt fra sinne mot Equinor til krav om at staten må instruere selskapet.

MELKØYA: Statoils anlegg for mottak av gass fra Snøhvit-feltet. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
MELKØYA: Statoils anlegg for mottak av gass fra Snøhvit-feltet. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix Vis mer

Det er ikke så rart. Siden 2013 har forventningene i Nordkapp og Finnmark gått i bølgedaler av håp, skuffelse, og total stillhet, i ventetida før Statoil (nå Equinor) skulle gi et endelig svar.

I realiteten ble avgjørelsen tatt for lenge siden. En kombinasjon av at selskapet fant mindre olje enn ventet, lavere oljepriser, og at oljeterminalen ble frikoblet fra utbyggingen av Castberg-feltet, har gjort at Equinor valgte en billigere løsning. Konseptvalget og lokalisering av driftsorganisasjon i Harstad ble tatt i 2017. I 2018 ble Plan for utbygging og drift (PUD) godkjent i Stortinget, uten at det ble stilt krav om ilandføring.

Dette var ikke grunnet mangel på politisk press. I høringen ba Finnmark fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Hammerfest, Harstad, Lenvik og Nordkapp kommuner, Industri Energi, LO, Petro Arctic og andre aktører klar beskjed om at oljeterminal på Veidnes måtte realiseres og at Stortinget måtte forplikte selskapet til å sikre at det ble realisert.

Stortinget valgte annerledes, da flertallet med unntak av SV, MDG, Rødt og én representant fra Høyre stemte for at Castberg skulle bygges ut. Terminalen ble mye diskutert, men Stortingets flertall la ikke inn andre krav enn at den skulle vurderes på et seinere tidspunkt, og «bygge på hensyn til god ressursforvaltning».

At Equinor lar bedriftsøkonomien avgjøre, bør derfor ikke være overraskende. Vel eier staten to tredjedeler av aksjene, men den opptrer som en passiv eier, og lar styret i bedriften ta disse avgjørelsene. Det skal mye til for at de tar en ekstrakostnad på 3,6 milliarder når feltutbyggingen er godkjent uten.

Tilbake står et samfunn som har brukt mye tid og ressurser på forventninger skapt av petroleumsdrevne nordområde- og Arktis-satsinger, oljeselskapenes lovnader om ringvirkninger, og en optimisme som har fått flere knekk de siste åra.

Mange viser til Melkøya og Equinors Snøhvit som bevis på hvordan petroleumsnæringen skaper vekst og arbeidsplasser i nord. Med utbyggingen ble det skapt flere hundre arbeidsplasser og en sterk vekst som Hammerfest har utnyttet på en god måte for innbyggerne sine. Hammerfest kommune henter rundt 200 millioner årlig i eiendomsskatten, som er avgjørende for at inntekter fra feltet går direkte til kommunens og at folk i Hammerfest er så positivt innstilt til industrien. De ser at de får noe igjen, som er stort nok til at det kjennes rettferdig.

Men Snøhvit er ingen pekepinn på framtida for andre Finnmarks-byer. Feltet ligger langt nord for gassrørene til Europa, og krevde et gassanlegg for å omgjøres til LNG for transport. At Snøhvit ble en lokal vekstmotor handler om at den ble lokalisert rett ved siden av byen, kombinert med et endret skatteregime som muliggjorde lønnsom utbygging for selskapet.

Trenden så langt peker ikke mot flere utbygginger av store landanlegg. Det blir ikke flere Hammerfest i nord.

Leveransene til Goliat-feltet skapte riktignok ringvirkninger utenfor kommunegrensene, men følgeforskningen viser at de i stor grad konsentrerte seg rundt Hammerfest og Alta. Andre kommuner, som for eksempel Hasvik, satt igjen med følelsen av brutte løfter, noen fiskebåter i oljevernberedskapen og lagerbygninger for oljevernutstyr.

Bildet kan nyanseres med å påpeke at det er petroleumsarbeiderne bosatt i nabokommunene, men det er ikke til å stikke under en stol at ringvirkningene er betydelig mindre enn de ville vært med en ilandføring.

Nordkapp kommune vil sannsynligvis oppleve at ringvirkningene konsentrerer seg andre steder. Driftsorganisasjonen til Castberg blir i Harstad, helikopterbasen i Hammerfest. Mens fasiten på arbeidsplasser blir opp til statistikken å slå fast, er det lurt å ha i bakhodet at clusterdannelser er typisk for petroleumsindustrien i Norge. Leverandørindustrien vil sannsynligvis fortsette å utvikle seg der det allerede er etablert miljø og ekspertise. I Finnmark er det hovedsakelig på Polarbase i Hammerfest.

Ringvirkningene er altså til stede i deler av regionen, men svarer ikke til forventningene skapt av sjampanjefeiringer på Veidnes og årevis med kanskje-utbygginger. Legger vi til klimahensyn, manglende funn i Barentshavet sørøst, og det betente spørsmålet om iskanten, er det lite sannsynlig at petroleum blir en så viktig driver for samfunnsutvikling i nord som den har vært framstilt som de siste tiåra. Erfaringene, med unntak av Hammerfest, viser heller det motsatte.

Midt i sammenslåingsprosesser og regjeringens planer om en ny nordområdemelding i høst, reiser dette viktige spørsmål om hvor mye landsdelen egentlig tjener på en industridrevet utvikling. Særlig sett i lys av hva det koster for miljø, mennesker og andre næringer. Får folk og beslutningstakere i nord ha hånda på rattet selv, eller blir det en utvikling på andres premisser? Hvilke framtidsmuligheter fortrenges når så mye kapital og forventninger legges i én kurv, og hva kunne vært utviklet i stedet?

Forventningene som er skapt om petroleum som driver for samfunnsutvikling, krever at finnmarkingene får ordentlige svar, og en næringspolitikk som er til det beste for landsdelen som helhet.