MILEPÆL: Oljenæringen løper om kapp med ny fornybar energi, i et forsøk på rømme fra sin åpenbare endetid, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser Draugenfeltet på Haltenbanken utenfor Kristiansund, en milepæl i norsk oljehistorie fordi det var det første petroleumsfeltet som ble satt i drift nord for 62. breddegrad. Foto: Knut Falch / NTB Scanpix
MILEPÆL: Oljenæringen løper om kapp med ny fornybar energi, i et forsøk på rømme fra sin åpenbare endetid, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser Draugenfeltet på Haltenbanken utenfor Kristiansund, en milepæl i norsk oljehistorie fordi det var det første petroleumsfeltet som ble satt i drift nord for 62. breddegrad. Foto: Knut Falch / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Olje-Norge

Oljeeventyrets siste kapittel

I framtida vil ikke valget lenger stå mellom utenlandsk eller norsk energi, men ren eller skitten energi.

Meninger

For 50 år siden skjedde det noe historisk i norsk næringsliv. Ekofisk, som i sin tid var det største oljefeltet til havs, hadde nemlig en forgjenger. 250 kilometer vest for Rogaland oppdaget amerikanske ExxonMobil gjennom datterselskapet Esso allerede i 1967 oljefeltet Balder i norsk del av Nordsjøen. Feltet var også en del av den første produksjonslisensen på norsk sokkel. Og – til tross for mangelen på kommersielle interesser for oljefeltet, introduserte funnet naturforekomstene under havet for næringslivet.

GRØNN UNGDOM: Rauand Ismail.
GRØNN UNGDOM: Rauand Ismail. Vis mer

50 år senere feirer bransjen en ny milepæl: Norsk sokkel er i verdenstoppen med lave utslipp. Det skriver Norsk olje og gass i Miljørapport 2017. Rapporten viser to positive tegn for bransjens del: Samtidig som aktivitetsnivået på sokkelen har økt, gjennom oppstarten av de nye feltene Goliat og Edvard Grieg, har ikke utslippene økt like mye som det man forventet. Utslippene fra nye felt er som kjent relativt lavere enn utslippene fra eldre felt. Det skyldes blant annet at de siste oljedråpene er mer ressurskrevende å hente ut. Norge tjener mer oljepenger med mindre klimagassutslipp per krone.

Målet om at vi over tid skal ha så lave utslipp fra utvinning at andre oljeland vi liker å sammenlikne oss med settes i et dårlig lys, lever altså i beste velgående. Det bransjen ikke liker å snakke om er derimot at i et energimarked der fornybare bedrifter konkurrer om å tilby den samme varen som oljenæringen – energi – vil alle verdens politikere stå på sidelinja og heie på de fornybare bedriftene, mens Norge fortsetter som aleneselger av olje og gass. I framtida vil ikke valget lenger stå mellom utenlandsk eller norsk energi, men ren eller skitten energi. Lenge før det bør ideen om en framtidig oljenæring ha kjent sin besøkelsestid.

Så lenge norsk olje og gass forbrennes i bilmotorer, gasskraftverk eller gassovner, må politikerne ta en mangedobling av Norges klimagassutslipp på sin kappe. Foruten det faktum at norske klimagassutslipp nærmest utelukkende har økt siden 1990, har vi altså indirekte ytt et mye større bidrag i å endre verdens klima gjennom å la norsk olje og gass selges og forbrennes under andre lands klimaregnskap.

Skal vi nå togradersmålet og forhindre irreversible klimaendringer, må to tredjedeler av verdens kjente fossile ressurser bli liggende under bakken, i følge FNs klimapanel. Likevel velger Norge å bruke milliardbeløp på å lete etter mer. Gjennom leterefusjonsordningen dekker staten 78 prosent av utgifter knyttet til oljeleting for selskapene som går med underskudd. Når de fleste nye satsningsområdene på sokkelen vil være ulønnsomme med dagens oljepriser, er det økonomisk uansvarlig å ha gunstige skatte- og subsidieordninger for en industri som i tillegg til å være forurensende også er økonomisk risikofylt.

Næringslivet er derimot klare; i fjor ble det investert 240 milliarder dollar i fornybar energi. Det blir bygget ut mer fornybar enn fossil energi og våre nære naboland, Sverige og Danmark, kutter sine utslipp. Frankrikes nye regjering vil til og med ha slutt på leting etter olje og gass. Andre bedrifter og stater har for lengst har tatt sine første skritt inn i den store jobben det er å omstille verdens energimarkeder. Norge står derimot igjen som aleneforkjemper i Europa for at vi skal få fortsette å forurense verden.

«Miljøpartiene» Venstre og SV har forhandlet bort klima når muligheten for makt har ligget på bordet. I år har de igjen tenkt å la de store linjene i norsk oljepolitikk ligge for henholdsvis skole og barnetrygd. Miljøpartiet De Grønne er det eneste partiet som stiller et regjeringskrav om å ikke leter etter mer olje og gass. De Grønne gjenstår som det eneste troverdige alternativet for en ansvarlig klimapolitikk.

Oljenæringen løper om kapp med ny fornybar energi, i et forsøk på rømme fra sin åpenbare endetid. Norske politikere bør i det kappløpet heie på næringer som er en del av klimaløsningene, og gi oljeeventyret den lykkelige avslutningen det fortjener.