Oljefondet, sett fra Okhaldhunga

Hvordan kan Norge tenke på å beholde hele, eller nesten hele, oljefondet for seg selv? Hvorfor har det ikke blitt et folkekrav at veksten i fondet skal gå til folk som trenger det mer enn oss?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FOR FÅ UKER SIDEN kom jeg hjem til Norge etter å ha jobbet i Nepal i fire år. Arbeidsplassen har vært et lite sykehus i Okhaldhunga, et av landets mange avsidesliggende distrikter. Folk her er fattige på grunn av mangel på jord og arbeid, og et undertrykkende kastesystem. Det er bakgrunnen for opprøret vi har sett de siste årene, som eksploderte i april i år. Det ga folket nytt håp om å utvikle demokrati i landet, men ennå er det langt dit. De fleste eier for lite jord til å kunne brødfø familien året gjennom, og overlever på underbetalt dagarbeid, eller tar opp dyre lån. Mange får det til å balansere, så vidt, til daglig. En ekstra utgift vipper fort et slikt familie-regnskap ut av balanse. Her finnes intet offentlig trygdevesen, all sykehusbehandling må betales av egen lomme. Et keisersnitt koster drøyt tusen kroner, behandling av alvorlig lungebetennelse kanskje hundre. Store penger, der en vanlig daglønn er rundt ti kroner. Sykehusene må ta betaling, ellers vil de gå konkurs, og da vil ingen få behandling. Noen får støtte fra spesielle «pasientstøttefond», men det rekker ikke til alle. Og mange sykehus har ikke noe slikt fond. Vi har sett gang på gang at betaling for nødvendig behandling har tippet en families økonomi ut av balanse, kanskje for alltid. De kom inn i en ukontrollert ond sirkel av gjeld og avhengighet. Det er et kjent og vel dokumentert mønster. Den som må selge jorda si for å betale gjeld, kommer aldri på fote igjen, om han arbeider aldri så hardt på annen manns jord.

I NORGE HAR DET skjedd synlige forandringer på de årene vi har vært borte. Båter, biler, klær og hus er finere, hyttene større og feriereisene lengre. Privatøkonomien går så det suser, og trygdevesenet utgjør et sikkerhetsnett. Naturligvis finnes det problemer her også, men sett fra Okhaldhunga er dette paradisisk. Og det er Okhaldhunga som er «normalen». Våre naboer i Nepal lever slik de fleste mennesker på kloden gjør. Det er Norge som er uvanlig.

NEPAL, SOM DE FLESTE fattige land, er avhengig av å kjøpe olje, så dagens stigende oljepris betyr ytterligere utgifter. Norge selger, så her er det inntektene som øker. Oljefondet er nå på 1500 milliarder kroner, og øker med over 300 milliarder årlig. Økningen tilsvarer nesten verdens samlede årlige bistand til fattige land. Hvordan kan Norge tenke på å beholde hele, eller nesten hele, oljefondet for seg selv? Hvorfor har det ikke blitt et folkekrav at veksten i oljefondet skal gå til folk som trenger det mer enn oss? En enkel og rask start ville være at vi i alle fall gir bort den uforutsette økningen som skyldes at oljeprisen nå skyter i været helt uavhengig av vår innsats. Vi har en finansminister som bruker store ord om solidaritet. Foreløpig har hun ikke kommet med forslag om å bruke noen betydelig del av Norges oljemilliarder til beste for folk som lever i mer «normale» deler av verden enn oss. Hvordan kan en finansminister fra SV være bekjent av å lede en galopperende overflodsøkonomi basert på oljepriser som tyner verdens fattige, uten engang å foreslå måter å virkelig dele overskuddet på? Kristelig Folkeparti kom i våres med et godt forslag om å opprette «et solidaritetsfond på et tosifret milliardbeløp», tatt fra våre oljepenger, til støtte for fattige land. Det er en god start. Men hvorfor kommer forslaget først nå, etter at partiet ga fra seg ministerposten med ansvar for norsk utviklingshjelp? Var de ikke villige til å ta den politiske belastningen tidligere, da deres forslag kunne blitt mer enn ord?

SOM STYRTRIKT LAND i en verden som blør, trenger vi en ideologi som forsvarer vår rikdom. De som lever i overflod blant fattige har alltid og alle steder hatt det. De rike høykaste-hinduene i India ser sin rikdom som resultatet av positiv «karma», gode gjerninger i tidligere liv. Fattige lavkaster lider fortjent for tidligere synder. I det kristne Vesten har en gjerne sett på rikdom som resultat av «gudfryktighet og hardt arbeid», vel fortjent og med Guds velsignelse. Det holder ikke lenger. Mange av mine utfattige naboer i Okhaldhunga jobbet hardere enn meg, og økningen i oljepriser er det ikke vi nordmenn som har arbeidet fram. Det var ikke vi som la oljen under Nordsjøen. Så nå benyttes en annen argumentasjon:«Bistand nytter ikke, de må hjelpe seg selv» sies det. Og det er jo riktig at bistand alene ikke kan løse den fattige verdens problemer. Antagelige er det ikke engang det viktigste. Gode nasjonale styresmakter, gjeldslette og rettferdig verdenshandel har større betydning. Men store grupper i verden, slik som mine naboer i Okhaldhunga - som styrtes ut i økonomisk ruin av sykehusregningen for behandling av blindtarmbetennelse hos en ung familiefar - kan ikke gjøre seg nytte av rettferdig verdenshandel, ennå. De forsvinner ned i spiralen av bunnløs fattigdom, hvis de ikke får hjelp til f. eks. basale helsetjenester og grunnutdanning for barna.

«BISTAND VIRKER IKKE», gjentas det fra ulike hold. Igjen er det lett å gi eksempler på at påstanden stemmer. Korrupsjon, manglende lokal tilpasning, dårlig planlegging osv., har gjort bistandsprosjekter mislykkede inntil det katastrofale. Men dette er naturligvis ikke argumenter mot bistandsarbeid som sådan - bare mot dårlig arbeid. Bistandsarbeid er et vanskelig fag, og det er relativt nytt. Sjelden blir annen bruk av økonomiske midler evaluert så bevisst som tilfellet nå er for utviklingsprosjekter. Ingen burde være overrasket over at det gjøres feil, også her. De skal brukes til å lære av. Eksemplene på god bistand, der folk har fått hjelp til å ta kontroll over eget liv, er da også utallige. Ikke minst mindre, norske bistandsprosjekter i regi av misjonsorganisasjoner og andre som baserer seg på langvarig tilstedeværelse og grundig lokalkunnskap, kan vise til gode resultater. Det bekreftes av en rekke eksterne evalueringer. Dette er ikke «å sy puter under armene på folk». Det var ikke mange slike puter å se blant fattigfolk i Nepal. Det er å gi dem mulighet til å greie seg selv, slik de helst vil.

TIDLIGERE KUNNE VI tenke, når vi reiste mellom rike og fattige land, at «det er så annerledes, som en annen verden». Nå er det feil; økt handel og kommunikasjon har gjort at verden er blitt én. Folk der ute angår oss mer enn før. Fattigfolk i Okhaldhunga har blitt våre naboer, også når vi bor i Norge. Oljefondet muliggjør en klar økning i bistanden vi gir, både gjennom private og offentlige kanaler. Og det er en anledning til å se norsk politikk overfor verdens fattige flertall i sammenheng, inklusive politiske virkemidler som gjeldslette og rettferdig markedstilgang. Og ikke minst er det en viktig anledning til å få til et løft i det faglige nivået på vår bistand. La oss gå sammen om å kreve at våre finans- og bistandsmyndigheter fremmer et forslag om hvordan en form for soldaritetsfond kan bygges opp og fungere.Hvordan skal vi ellers kunne se naboen i øynene?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer