Satser Norge alle pengene på feil hest? Aksjemarkedene skrumper inn men det er likevel her Norge investerer, mens Kina og Singapore forsøker å omsette så mye av sine verdier som mulig i naturressurser og teknologi, skriver Michael Hudson. 
Foto: Eirik Helland Urke
Satser Norge alle pengene på feil hest? Aksjemarkedene skrumper inn men det er likevel her Norge investerer, mens Kina og Singapore forsøker å omsette så mye av sine verdier som mulig i naturressurser og teknologi, skriver Michael Hudson. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Oljefondet sett utenfra

ØKONOMI: Kontrasten mellom offensive asiatiske økonomier og den norske forvaltningen av oljefondet er slående.

I DAG ER Norges oljefond verdt svimlende 500 milliarder dollar (bare Abu Dhabi har større formue). Likevel blir pengene forvaltet omtrent slik en vanlig norsk familie bruker sparepengene sine. For å minimere risikoen blir de norske fondsforvalterne satt til å investere pengene bredt i aksjer og obligasjoner.

I praksis har Norge ikke ett, men en rekke fond som henger sammen. Hensikten er å unngå at oljeinntektene omsettes i hjemlig valuta og presser kronekursen opp (såkalt hollandsk syke) og i stedet la avkastningen komme framtidige generasjoner til gode.

PROBLEMET ER at forvaltningen i praksis snevrer inn Norges muligheter. Fondene sprer midlene bredt ved å kjøpe små eiendeler i mange selskaper, en strategi også familier og småsparere bruker for å unngå risiko. Det disse spør seg om, er hvilke aksjer og obligasjoner som vil gi høyest utbytte eller øke raskest i verdi. Fordi finansmarkedene svinger, blir slike vurderinger ganske kortsiktige. Og fordi hver aksjeandel er så liten, får investeringene deres ingenting å si for politikk og økonomi i sin helhet, for produktivitet, sysselsetting og økonomiske strukturer.

KINA OG SINGAPORE har valgt en annen strategi. Siden de er mest opptatt av økonomisk utvikling, spør de seg: Hva vil vi måtte importere de neste femti årene? Og hvordan kan vi investere langsiktig i utlandet for å fremme våre interesser?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Singapore har svart ved å investere tungt i Australia, blant annet for å styrke politisk og økonomisk samhandling landene imellom. Kina har kjøpt aksjemajoritet i selskaper som utvinner mineraler (blant annet i Norge og Island) og skaffet seg andeler i store amerikanske hedgefond. Begge investerer langsiktig for å styrke egen kunnskap, teknologi, produktivitet og levestandard.

KONTRASTEN ER SLÅENDE til Norge, som ikke knytter investeringer til egen framtidig utvikling på annen måte enn ved å øke tilgangen til utenlandsk valuta. Den tilgangen økes ytterligere ved å selge unna eierskap til mineraler og andre naturressurser. Og kanskje viktigst av alt: De selger til stater som er desperate etter å kvitte seg med sin dollarbeholdning.
    
Finansklimaet har nemlig endret seg radikalt siden det norske oljefondet ble etablert i 1990. Siden da har Norge fått penger på bok ved å selge enorme mengder olje og gass og ved hjelp av arbeidet til tusenvis av mennesker. Men styret i USAs sentralbank stablet nylig en enda større formue på beina, nærmest over natta, ved hjelp av noen tastetrykk. Fondet på over 600 milliarder dollar er del av sentralbanksjef Ben Bernankes såkalte QE2 («quantitative easing»), en stimulanspakke som skal bedre de amerikanske bankenes betalingsevne. Hvis bankene får nok nytrykte dollar de neste åtte månedene, er tanken at kan de tjene inn det de har tapt på dårlig lån og andre risikable investeringer.
    
I LIKHET MED oljefondet har disse bankene ett mål: å tjene penger. Så å si hele fondet de nå får hånd om, investeres i utlandet, i land som Brasil, Russland, India og Kina, og i råvareeksporterende land. Disse landene har store handelsoverskudd, og økonomiene deres er mindre lånebaserte enn i USA og Europa — der Norge investerer brorparten av sine midler. Altså: De landene Norge investerer i, ber sine forvaltere om å investere helt andre steder, i land som bruker statlige investeringskroner stikk motsatt av Norge.

HER ER VI VED problemets kjerne: Penger i dag er ikke basert på håndfaste gullbarrer, de er ikke opptjent gjennom arbeid eller forretninger. I dag kan kreditt skapes nærmest fritt av bankene, og brukes nesten kostnadsfritt til gambling med den framtidige endringen i valuta- og rentekurser, i prisen på obligasjoner, i verdens mislighold av gjeld. Verdensøkonomien flyter over av gratis kreditt. Det gjør Norges valutareserver — altså oljefondet — langt mindre verdt, sett ut fra hvor lite det koster USAs bankvesen å skaffe 600 millioner dollar til aksje- og obligasjonskjøp. Kostnaden er nærmest null. Det er den kostnaden Norge konkurrerer mot ved å investere i USAs og Europas finansmarkeder.
    
OGSÅ AKSJEMARKEDET har endret seg radikalt. Fra 1980-tallet til i dag er det blitt en arena for såkalte gjeldsfinansierte oppkjøp: Finansakrobater og selskapsryttere oppretter aksjer med høy risiko og høye utbyttekrav, og bruker dem til å kjøpe opp gjeldstyngede selskaper. Slik legger de hendene på selskapets framtidige kapitalstrøm, mens de opprinnelige aksjene mister verdi. Mange eiere pådrar seg gjeld for å kjøpe aksjer tilbake og kunne blåse opp aksjekursen (og dermed verdien av egne opsjoner), eller rett og slett for å gi aksjonærene utbytte.

Det er ikke sånn lærebøkene sier aksjemarkedet skal fungere. Da Peter Drucker, professor og ekspert på bedriftsledelse, fant opp uttrykket «pensjonsfond-sosialisme» for femti år siden, så han for seg at aksjemarkedet skulle skaffe midler til nye investeringer i arbeidsplasser og dermed skape økonomisk vekst. Men de siste tretti årene har aksjemarkedet snarere syltet bedriftene ned i gjeld. Mange av dem truer med konkurs — ironisk nok for å vri seg unna egne pensjonsforpliktelser og frigjøre midler til investorene som har ført dem inn i uføret.
    
ØKONOMER I ASIA mener Vesten nå befinner seg i en blindgate. I deres øyne er utviklingen i Island, Irland og Hellas ikke unntak, men ventede utfall av politikken vi fører. De deler min og mange av mine kollegers bekymring for «gjeldsforurensing» av verden. Mange land har gjort det lettere med lånefinansiering og spekulasjon ved å skattlegge utbytte lavere og flytte skattetrykket fra finans og eiendom over på arbeid. Resultatet er at det vi sparer, ikke brukes til å øke produksjonen eller betale på verdensgjelda. Den blir bare bundet opp i fast eiendom og kredittbasert aksjeverdi.
    
DETTE ER INGEN oppskrift på langsiktig vekst. Faktisk hindrer det reell utvikling. Etter mitt syn er denne finansforurensingen like farlig som utslipp knyttet til global oppvarming og andre miljøproblemer. Og asiatiske politikere jeg snakker med, er enige. Aksje- og obligasjonsmarkedet er ikke like løfterikt som på 1990-tallet, da det først tok av — og da Norges oljefond tok form.
    
NÅ KAN aksjemarkedene stå for fall. De skrumper inn, mens økonomien vakler under gjeldsbyrden. Familier, bedrifter, byer, delstater, landenes regjeringer — alle ser de seg nødt til å bruke mindre på varer og tjenester og mer på å betale ned gjeld. Det er her sparepengene nå tar veien i USA og Europa. Kina, Singapore og andre blandingsøkonomier som planlegger langsiktig, forsøker derfor å omsette så mye av sine valutareserver og verdipapirer som mulig i naturressurser og teknologi.
    
De investerer i sin egen økonomiske framtid, i det framtidige generasjoner blir nødt til å importere eller ha tilgang til. Det bør også Norge gjøre. Et sted å begynne er å investere i hjemlig infrastruktur som veier og kommunikasjon, i utdanning, og direkte i nærliggende naboland som Island og de skandinaviske landene.

Michael Hudson har vært fondsforvalter på Wall Street og rågiver for USAs og Canadas regjeringer, og skriver jevnlig i Financial Times, The Guardian og store medier i Kina, Latvia og Island.

Han debatterer forvaltningen av oljeformuen på arrangementet «Spekulasjon eller langsiktighet» på Litteraturhuset i Oslo i kveld.

Oversatt av Cato Fossum