VIL UT AV OLJE OG GASS: Administrerende direktør Yngve Slyngstad i Statens pensjonsfond utland (SPU), også kjent som Oljefondet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
VIL UT AV OLJE OG GASS: Administrerende direktør Yngve Slyngstad i Statens pensjonsfond utland (SPU), også kjent som Oljefondet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Oljefondet ut av olje og gass er viktig symbolpolitikk

Diskusjonen om Oljefondets olje- og gassaksjer bør dreie seg om prinsippet som ligger til grunn for den norske fondsmodellen. Derfor bør den også ende med uttrekk, skriver Andreas Økland.

Kommentar

Ofte er fagøkonomenes råd til politikerne ukontroversiell faglig konsensus. Det betyr ikke at politikerne alltid lytter til dem, men når de gjøre det, kan de i hvert fall lene seg på at de følger fagfolkenes råd.

Oljefondet ut av olje og gass er viktig symbolpolitikk

Den luksusen har ikke politikerne når de i høst skal ta stilling til hva Oljefondet skal gjøre med olje- og gassaksjer. Nå er økonomene rykende uenige.

På den ene siden står regjeringens ekspertutvalg bestående av Folketrygdfond-sjef Olaug Svarva, sjeføkonom Harald Magnus Andreassen og NHH-rektor Øystein Thøgersen. Forrige fredag la de fram sin rapport, som anbefalte at Oljefondet skal fortsette på dagens kurs, og ikke trekke seg ut av olje- og gassaksjer.

På den andre står Norges Bank, som startet debatten med sitt råd om at olje- og gassaksjene bør tas ut av fondets referanseindeks. Det samme gjør en rekke økonomifaglige tungvektere, som har ytret sin skepsis til utvalgets konklusjon i Dagens Næringslivs spalter den siste uka.

Uenigheten økonomene imellom handler om rent finansielle forhold. Hvordan skal vi forvalte midlene våre for å hente mest mulig verdi ut av oljeformuen vår.

Slik har det ikke alltid vært. De som har ønsket uttrekk har snakket om alt fra at det er uetisk å finansiere aktivitet som bidrar til at vi sprenger togradersmålet til troen på at det vil ha en klimaeffekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De rent finansielle argumentene, som spiller på vår egeninteresse, har også vært oppe. De har delt seg i to: Enten har de handlet om å bedre statens risikospredning, at det er riktig i et såkalt «nasjonalformuesperspektiv», eller med at forvaltningen ikke kan være blind for klimarisiko.

Flerfrontskrigen har vist seg lite fruktbar. Koalisjonen Arbeiderpartiet, Frp og Høyre har sagt nei til å gjøre uttrekk av «klimagrunner». Samtidig har den sprikende argumentasjonen undergravd argumentet som kan bite på: Optimal risikospredning.

Derfor var det også et vendepunkt i debatten da Norges Bank råd kom, utelukkende basert på finansielle vurderinger. Og derfor var det også fornuftig at Thøgersen-utvalget fikk i oppdrag å holde seg til finansielle vurderinger.

Slik kunne rapporten bidratt til en skikkelig debatt om det som faktisk kan få flertall på Stortinget. Dessverre har den heller sporet den av.

Det gjør den ved å legge stor vekt på at et uttrekk bare vil beskyttes oss i liten grad. Ifølge utvalgets beregninger vil ekstraavkastningen i fondet bare være på 13 milliarder i tilfelle et varig fall i oljeprisen på 20 prosent. Til sammenlikning vil verdien av de resterende oljeressursene falle med 1750 milliarder.

Men ingen har hevdet at målet er full beskyttelse. Målet er derimot at forvaltningen av oljeformuen skal basere seg på den beste tilgjengelige kunnskapen om hvordan vi tar vare på den. Og den beste tilgjengelige kunnskapen tilsier at nasjonalformuesperspektivet bør anlegges når Oljefondets investeringsstrategi vurderes.

Å anlegge et nasjonalformuesperspektiv innebærer å se på nasjonalformuen som helhet, og tilpasse forvaltningen av Oljefondet til at Norge også har annen formue, som ikke nødvendigvis er perfekt diversifisert. For Norges del gjelder dette særlig petroleumsformuen, som er bundet opp til verdien av framtidig olje- og gassutvinning. Diversifisering, spredning av risiko, er finansiell verdiskapning. Ved å tilpasse Oljefondet den totale oljeeksponeringen, skapes det verdi for det norske folk.

Dette perspektivet har i realiteten ligget til grunn for forvaltningen av oljeformuen siden starten. Oljefondet ble opprettet nettopp fordi det økte verdien av nasjonalformuen å flytte verdier fra havbunnen til en bredt sammensatt portefølje av internasjonale aksjer og obligasjoner.

Men det har ikke påvirket selve forvaltningen av fondet. Det bør det nå.

Utvalget trekker isteden fram sju krav for at dagens retningslinjer skal kunne vike for nasjonalformuesperspektivet, hvor et av dem er vesentlig økonomisk betydning.

Slik blir den lave «forsikringen» på 13 milliarder, som i utgangspunktet var en avsporing, også et argument mot å anlegge nasjonalformuesperspektivet.

Og når nasjonalformuesperspektivet ikke anlegges, blir forsikringen for dyr, fordi ikke å eie andeler i olje- og gassektoren vil føre til et mindre diversifisert Oljefond isolert sett, selv om den blir bedre for nasjonalformuen som helhet. Det henger ikke mye på greip, utenfor utvalgets rammeverk.

At argumentasjonen ikke henger på greip, betyr ikke at gevinsten av å gjøre det motsatte vil være stor. Oljeeksponeringen vil fortsatt være langt større enn Oljefondets aksjer i olje og gass.

Men det spiller i realiteten ikke noen rolle. Om gevinsten er så liten at det blir som symbolpolitikk å regne, vil det likevel være et viktig signal å sende, at forvaltningen av den norske oljeformuen også i framtida skal være basert på best mulig kunnskap, som har som mål å skape størst mulig verdi for det norske samfunnet.

Å trekke Oljefondet ut av olje og gass vil kanskje være symbolpolitikk, men det vil være en viktig en.