FORURENSER: — Man kunne ønske en stadig større grad av etiske vurderinger kunne finne veien inn i investeringsstrategiene. En videreføring av dette ville naturlig være at klimahensyn ble tillagt vekt — i første omgang ved nedsalg og uttrekk fra kullbransjen, skriver Dag O. Hessen. Foto: Marcel Oosterwijk
FORURENSER: — Man kunne ønske en stadig større grad av etiske vurderinger kunne finne veien inn i investeringsstrategiene. En videreføring av dette ville naturlig være at klimahensyn ble tillagt vekt — i første omgang ved nedsalg og uttrekk fra kullbransjen, skriver Dag O. Hessen. Foto: Marcel OosterwijkVis mer

Oljefondets etiske mandat

Tiden er moden for å tenke nytt om forvaltningen av et stadig større og mektigere Pensjonsfond.

Meninger

Statens pensjonsfond utland (SPU) - i dagligtale «oljefondet» - er med sine 5100 (og raskt voksende …) milliarder verdens suverent største statlige fond, og en av de tyngste aktørene på det globale finansmarkedet. SPUs strategi både finansielt og etisk er viktig både i nåtid og fremtid, også fordi er rekke andre investorer følger de valg SPU foretar. Siden dette er globale investeringer, snakker vi også om globale effekter.

Da Graverutvalget la fram sine anbefalinger for SPUs etiske retningslinjer i 2004, ble to hovedhensyn vektlagt: at SPU skal sikre høy avkastning for kommende generasjoner, og at den norske oljeformuen ikke bør investere i selskaper som er engasjert i grovt uetisk atferd relatert til menneskerettigheter, barnearbeid eller miljø. Måten dette håndheves på i praksis er at Finansdepartementet er eier (på vegne av det norske folk), investeringer foretas av Norges Bank, og vurdering av selskaper for observasjon eller uttrekk foretas av Etikkrådet. Etikkrådet gir imidlertid, som navnet sier, bare råd til Finansdepartementet som har det endelig ord.

Denne etiske dimensjonen var relativt innovativ i 2004, og har nok hatt en større betydning enn det beskjedne antall selskaper SPU har trukket seg ut av (cirka 60 av totalt 7500) skulle tilsi. I de ti årene som har gått har imidlertid etikken fått en langt mer fremtredende rolle i finansverdenen, og det ikke bare ut fra en Machiavellisk strategi om å framstå som god og kvittere ut en etisk dimensjon i årsrapporten, men også en genuin vilje til å gjøre en positiv forskjell. Tiden er derfor på mange måter moden for å tenke nytt også om forvaltningen av et stadig større og mektigere SPU, og et internasjonalt tungt besatt strategiråd utredet nylig hvordan departement, bank og etikkråd kunne samordne sin innsats og sine mandater mer hensiktsmessig. Forslaget har nylig vært ute til høring, og utfallet av denne omorganiseringsprosessen bør omfattes med betydelig interesse både fra det politiske miljø og det store vi, som faktisk er fondets eiere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noe av det som har gjort at de etiske vurderinger av selskaper har hatt stor effekt, er at observasjon og uttrekk av selskaper blir offentliggjort - etter grundige vurderinger. Og nettopp fordi etikk har blitt et viktig aspekt også i finansverdenen, ønsker alle seriøse selskap å unngå etiske riper i lakken. Det er også viktig at Etikkrådet har en selvstendig rolle, slik at uttrekk ikke kan (eller bør) politiseres, spesielt i saker der det dreier seg om uttrekk fra store statsselskap. Og ikke minst så har man her et organ, som på selvstendig grunnlag vurderer om selskaper opptrer etisk ansvarlig. Det man kunne ønske var at en større grad av etiske vurderinger også kunne finne veien inn i investeringsstrategiene. Vi ser tegn til dette ved uttrekk av for eksempel palmeoljeselskaper, og en videreføring av dette ville naturlig være at klimahensyn ble tillagt vekt - i første omgang ved nedsalg og uttrekk fra kullbransjen.

I så måte er det ikke noe oppløftende signal når finansminister Siv Jensen - om hun gjengis riktig i Dagbladet 25. januar - slår fast at oljefondet har ett formål: Å tjene penger, og dermed at «Oljefondet kan ikke ha ambisjon om å gjøre noe annet». Altså en enda mer ensidig vektlegging av maksimal inntjening som investeringsstrategi. Lønnsomhet har vært, og vil formodentlig alltid være, førende for investeringene, men hva som anses som lønnsomt er i høy grad avhengig av tidsperspektiv, og lønnsomheten kan ikke utøves i et etisk vakuum.

Et generelt problem med finansmarkedet, kanskje det største vil mange mene, er at det er noen som høster de kortsiktige gevinstene, mens andre må betale de langsiktige kostnadene - gjerne de miljømessige. Slike miljømessige regninger uten vert anses som eksternaliteter, og finansnæringen erkjenner i økende grad at slike kostnader finnes, men de har fortsatt ingen naturlig plass i regnskapet. I et konkurranseutsatt marked der marginene teller, er det også begrenset plass for kostnader som tilgodeser framtidens barn, regnskoger og klima. Selv om investorer i og for seg ønsker å ta slike hensyn, blir det en slags allmenningens tragedie effekt ved at ingen i et konkurranseutsatt marked tør å påføre seg selv kostnader eller begrensninger, uten at alle de andre også gjør det i minst like stor grad. Det er en variant av det samme svarteperspill vi er vitne til i de internasjonale klimaforhandlingene. SPU derimot er selve prototypen på en ansvarlig og langsiktig aktør som ikke bare kan, men skal ta slike hensyn. Rent økonomisk er det også langsiktig lønnsomt å investere bærekraftig, siden en sunn økonomi i siste instans også avhenger av sunne økosystemer, og en klode ved god helse.

Strategirådet for SPU peker på en mer sentral rolle for Norges Bank når det gjelder eierskapsutøvelse. En aktiv eierskapsutøvelse i over 8000 selskaper er nødvendigvis ikke mulig, og det er krevende nok for et hundretall av de største. Det er samtidig viktig at andre kriterier enn de rent økonomiske ikke bare får en fortsatt plass i forvaltningsstrategien, men styrkes, og at dette ikke blir en lukket prosess. Det kreves også en betydelig kompetanse for å ivareta en bred etisk forvaltning. Det er et tidkrevende arbeid å vurdere selskaper for uttrekk, det kan ta år fordi det ikke alltid er trivielt å skaffe entydig dokumentasjon, det ofte er komplekse selskapsstrukturer, komplekse problemer og høyst ulik lovgivning og praksis i ulike land.

Det har vært et sentralt prinsipp at SPU ikke skal være et utenrikspolitisk redskap. På den annen side er det ikke mulig å frikoble økonomi og politikk. Det norske «godhetsregimet» blir med jevne mellomrom beskyldt for å bunne i en kombinasjon av naivitet og avlatspolitikk, og stundom kan denne kritikken være berettiget. Det å utgjøre en positiv forskjell i verden er likevel en prisverdig nasjonal ambisjon, og et minimumskrav må i alle fall være at våre investeringer ikke går på bekostning av etiske hensyn, miljø og framtid.