Oljefritt neste gang

Debatten om vårens største miljøsak - forvaltningsplanen for Barentshavet - ebber ut med et ullent kompromiss mellom Ap og oljelobbyen på den ene siden, og SV og miljøinteressene på den andre. Jens Stoltenberg kunne erklære at Norge gjør som Norge alltid har gjort: Åpner nye områder for oljevirksomhet litt etter litt. Og Statoil - som har brukt millionbeløp på å presse sine egne eiere - kan innkassere en foreløpig gevinst: Ennå har ingen norsk regjering innført petroleumsfrie soner i havet. Men bare vent. Neste gang kommer de ikke utenom.Spørsmålet er nemlig ikke om Norge skal innføre varige, petroleumsfrie områder på sokkelen. Spørsmålet er hvor og når de første oljefrie sonene kommer. Kanskje er Mørekysten et brukbart tips? Og selvsagt kommer Lofoten og Vesterålen på plass etter hvert. Her er seks gode grunner til at vi er nesten helt sikre på å vinne omkampen:

1. NORGE ER et land i verden. Ressursjakten øker i verdenshavene. Over hele kloden ser ansvarlige ledere at havområdene trenger planmessig, langsiktig forvaltning for at livsviktige funksjoner skal bestå. Det handler om å bekjempe overfiske, begrense forurensning, beskytte korallrev, forebygge klimaendringer ... og verne spesielt sårbare områder mot skadelig og risikofylt virksomhet. I andre land - som i oljetørste USA - er petroleumsfrie soner allerede en naturlig, integrert del i en stadig mer helhetlig forvaltning av havet. I lengden kan ikke «miljølandet» Norge stille seg utenfor en slik utvikling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. NYE forvaltningsplaner er underveis. Stortinget har fått sin forvaltningsplan for Barentshavet, men har bestilt to planer til: Norskehavet og Nordsjøen står for tur, trolig med Norskehavet øverst i bunken. Der kommer vi til å få se en annen debatt. Når olje- og energiminister Odd Roger Enoksen unnlot å åpne omstridte blokker utenfor Mørekysten i vår, var det fordi silda gyter der - og fordi fiskeriinteressene er meget oppmerksomme på hvor sårbare disse områdene er. Så lenge silda fortsetter å bruke disse gyteområdene, vil argumentene for å bevare dem stå like sterkt. Og når det skal lages en langsiktig plan, kan ikke det bety annet enn varige, petroleumsfrie soner.

3. ANDRE NÆRINGER må også tåle restriksjoner. Når de neste forvaltningsplanene kommer, vil også andre næringer bli nødt til å tilpasse seg strengere regler enn i dag. For eksempel kommer ikke fiskerinæringen utenom nye begrensninger på bunntråling. Hverken Norskehavet eller Nordsjøen har de samme, enorme naturverdiene som områdene lenger nord - men til gjengjeld finnes det rikelig med områder som ikke tåler særlig mer juling enn de allerede har fått. Når fiske og skipsfart må finne seg i nye arealrestriksjoner, vil alle se inkonsekvensen dersom oljenæringen skulle bli unntatt.

4. NULLUTSLIPP er og blir en bløff. Petroleumsvirksomheten i Barentshavet kommer - dessverre - til å skaffe nye bevis på det internasjonal oljebransje for lengst har erklært: Det går ikke an å drive petroleumsvirksomhet uten utslipp. Nullutslipp er en hyggelig visjon, men noe ærlig løfte vil det aldri bli. Hvis man ikke vil ha utslipp fra oljevirksomhet, må man holde virksomheten unna. For Nord-Norges del får vi bare håpe at konsekvensene ikke blir alt for store.

5. MARINE verneplaner er underveis. Forvaltningsplanene for de store havområdene er ikke det eneste redskapet Stortinget har bestilt for å få en bedre forvaltning av havet. Neste år kommer også de første marine verneområdene. Mens forvaltningsplanene skal være store, samlede planer for både bruk og beskyttelse, vil de marine verneplanene ligne mer på etablering av nasjonalparker under vann. Her handler det om å identifisere spesielt verdifulle områder, og la dem være i fred. Petroleumsvirksomhet vil være like utelukket der, som gruvedrift er på Galdhøpiggen. Den første runden av marine verneplaner vil handle om små områder nær kysten, men runde to - hvor arbeidet begynner denne stortingsperioden - kommer til å omfatte områder som også oljeselskapene sikler etter. Igjen vil vern av de mest verdifulle områdene være uunngåelig.

6. KLIMAENDRINGENE blir et kjempetema. Hittil har oljelobbyen klart å holde klimaargumentene unna debatten om norsk oljeutvinning. Heller ikke forvaltningsplanen for Barentshavet tar konsekvensen av at høyt tempo i utvinning av olje og gass betyr større CO2-utslipp og raskere klimaendringer. Det er imidlertid måte på hvor lenge man kan holde det gående med bind for øynene. Klimadebatten kommer til å tilta i styrke for hvert år. Både regjeringer og industri kommer til å prioritere utvikling og utnyttelse av andre energikilder. Vi minner om svenskenes målsetting om å gjøre seg uavhengig av olje innen 2020. Denne typen oppmerksomhet vil nødvendigvis bety sterkere kritisk søkelys på alle planer om å gjøre Norge enda mer oljeavhengig enn vi allerede er. Tilsvarende vil stadig flere få sansen for å la enkelte slumper av olje ligge urørt under bakken. Det er uansett andre energiformer som har framtiden for seg.Alt i alt: Om noen år kommer Norge til å ha et regime for havområdene som ligner det vi nå har for natur på land: De mest verdifulle naturverdiene er vernet, og i de øvrige områdene gjelder miljørestriksjoner som er tilpasset de konkrete forholdene. Det finnes kort sagt ingen annen måte å håndtere utfordringene på. Og derfor er det ikke de skamløse lobbyistene i Statoil som vil vinne omkampen om de petroleumsfrie sonene - det er fornuften.