Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Gassforekomster i Middelhavet:

Oljekrigen er et faktum. Gasskrig er neste

Tyrkias militære engasjement i Libya dreier seg i stor grad om gassforekomster til havs. Nå rettes søkelyset mot det som kan bli en alvorlig konflikt mellom en rekke land.

PÅ JAKT ETTER GASS: Dette bildet som ble tatt 9. juli i fjor, viser det tyrkiske leteskipet «Fatih» som blir beskyttet av et tyrkisk krigsskip i det omstridte havområdet utenfor det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros. Foto: Tyrkias utenriksdepartement/AFP/NTB Scanpix
PÅ JAKT ETTER GASS: Dette bildet som ble tatt 9. juli i fjor, viser det tyrkiske leteskipet «Fatih» som blir beskyttet av et tyrkisk krigsskip i det omstridte havområdet utenfor det tyrkisk-okkuperte Nord-Kypros. Foto: Tyrkias utenriksdepartement/AFP/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Hørt om Det østlige Middelhavets gassforum (EMGF)? Eller om den tyrkisk-libyske maritime grenseavtalen? Disse to avtalene har sprengstoff i seg.

EMGF som består av Hellas, Kypros, Israel, Italia, Egypt og Palestina ble opprettet i januar i fjor. Felles for landene er at de grenser mot det østlige Middelhavet. 2. januar i år undertegnet de tre førstnevnte landene en avtale om å bygge en 1900 kilometer lang undersjøisk rørledning som skal forsyne Europa med gass. Avtalen mellom Tyrkia og den FN-anerkjente regjeringen i Libya, undertegnet i november i fjor, regulerer havområdene mellom de to landene og åpner for samarbeid om gassutvinning.

I utgangspunktet høres jo dette greit ut, men her er ikke djevelen bare i detaljene, men i hovedpunktene.

Helt siden det ble anslått at det fantes enorme gassforekomster i det østlige Middelhavet har det pågått en kamp om å posisjonere seg, og gamle konflikter er blitt forsterket.

- LA DEM SLÅSS: I en tale sammenligner USAs president Donald Trump Tyrkias angrep på Syria med en slåsskamp som finner sted i skolegården. Video: CNN Vis mer

Kypros står sentralt. Tyrkia som har okkupert den nordlige delen av øya siden 1974, mener at havområdene utenfor tilhører Den tyrkiske republikken Nord-Kypros (TRNC) og at tyrkerne dermed har rett til å bore etter gass der. Problemet er at TRNC bare er anerkjent av Tyrkia. Gresk-kypriotene i sør har protestert vilt mot at to tyrkiske leteskip har drevet aktivitet i området og kaller Tyrkia en «piratstat». Etter at avtalen med Libya ble undertegnet, har Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sagt at boringen i det omstridte området vil starte så fort som mulig. I midten av desember utplasserte Tyrkia en drone på Nord-Kypros som en del av forberedelsene til lete- og borevirksomheten.

Dette er selvfølgelig noe også Kypros sin storebror Hellas reagerer kraftig på. Ved siden av å omfatte det den kypriotiske regjeringen mener er deres havområde, ligger også det tyrkisk-libyske avtaleområdet svært nær den greske øya Kreta.

Forholdet mellom Hellas og den FN-anerkjente libyske regjeringen i Tripoli er også på et lavmål. Den libyske ambassadøren i Athen er utvist, og før Libya-toppmøtet i Berlin forrige helg tok statsminister Kyriakos Mitsotakis imot den libyske opprørsgeneralen Khalifa Haftar. Det var et spark til Tyrkia som støtter Tripoli-regjeringen.

Og så var det Israel, som spiller på lag med Hellas og Kypros. Israelerne er i konflikt med Libanon om havområdene i nord, men den konflikten er kommet i bakgrunnen nå fordi israelerne har funnet mengder med gass i Leviathan-feltet utenfor Haifa. Det kan forsyne landet med energi i førti år, og i tillegg finns det store forekomster for eksport. En rekke araberstater ser selvfølgelig ikke med særlig velvilje på at Israel har planer om å bygge gassrørledning sammen med Kypros og Hellas.

Hvordan stiller så EU seg til det som foregår i det østlige Middelhavet? Brussel ser med blide øyne på EU-landene Kypros og Hellas sitt samarbeid med Israel, fordi en slik rørledning kan minske Europas avhengighet av russisk gass. EU-kommisjonen har hittil bidratt med 350 millioner kroner til prosjektet, som etter planen skal stå ferdig i 2025. Mange i Israel håper nå på et bedret forhold til EU, mens fellesskapets relasjoner med Tyrkia er blitt ytterligere forverret de siste ukene.

Rørledningen skal gå fra israelsk og kypriotisk farvann til Kreta og derfra til Hellas, der den via Italia skal koples til det europeiske gassnettverket.

Hva som skjer videre, avhenger ikke minst av situasjonen i Libya. Hvis krigen der fortsetter for fullt, kan ikke den maritime grenseavtalen settes ut i livet. Et problem for tyrkerne er også at denne aldri vil bli internasjonalt godkjent. Men den har likevel sprengkraft i seg.

Spørsmålet nå er hvor hardt og hvor raskt Tyrkia vil gå fram med boring utenfor Nord-Kypros. Setter de i gang ordentlig, vil det føre til kraftige vestlige reaksjoner. Men Tyrkia kan regne med russisk støtte, ikke minst fordi russerne har store fordeler gjennom rørledningen TurkStream som går fra Kiyiköy på den europeiske siden av Tyrkia over Svartehavet og til Anapa i den russiske provinsen Krasnodar. Dermed omgår russerne Ukraina, noe som er både strategisk, politisk og økonomisk fordelaktig for president Putin & Co.

Politisk skjer det mye. I forrige uke møttes medlemslandene i Det østlige Middelhavets gassforum i Kairo. Der ba Frankrike om å få bli medlem, mens USA ønsker å bli observatør.

Krigen om verdens olje er et faktum. Krigen om Middelhavets gassressurser er knapt i gang.