Oljemarerittet

Intenst ubehagelig om heltene fra det svarte gullrushet.

BOK: Vildanden er den mest fornemme av alle fugler, ifølge Henrik Ibsen. Stolt og totalt fri. Dødsritualet er majestetisk: Hvis anda blir skadet, dykker den til havsens bunn og biter seg fast. Omtrent som hovedpersonen i «Det store blå» (1988).

Luc Bessons film handler om to fridykkere som konkurrerer om hvem som kan komme lengst ned i det stummende mørket. Vår helt føler seg i økende grad forbundet med havet. Fortellingen slutter med at han griper tak rundt en delfins ryggfinne på over 100 meters dyp uten oksygen.

Ettervirkninger

Mange nordsjødykkere har avsluttet sine liv uten poetisk bakgrunnsmusikk. En novemberkveld i 1993 festet den tidligere offshoredykkeren Bjørn Sørmarken vekter til kroppen og hoppet ut i sjøen.

Dagbladet skrev seinere om saken under overskriften «Hvordan forklare en liten gutt at pappa valgte døden?»

I åra mellom 1965-1990 døde rundt hundre dykkere på jobb i Nordsjøen i jakten på det svarte gullet. De andre er merket for livet, og lider av konsentrasjonsvansker, glemsomhet, leddsmerter, tretthet, problemer med hørsel, nedsatt lungekapasitet, forsinkelser i nervereaksjoner mellom hjerne og kropp, og depresjon. Utallige har, som Sørmarken, valgt å ende plagene for godt.

Jakten

Nordsjødykkernes skjebne er nå utførlig dokumentert i «Fra dypet» av SVT-journalist Christian Catomeris og Le Monde-korrespondent Olivier Truc. De støtter seg på rapporter og arkivmateriale, men overbevisningskraften kommer fra de intervjuene journalistene har gjort med dykkerne selv, spesielt de som framstår som hovedpersoner; Guttorm Engebretsen og Tom Engh. Begge var i sin tid stolte, livsglade og vågale menn, men etter utallige pioneroppdrag som satte deres helse på spill, ble de redusert til pengelense og uvirksomme nervevrak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På begynnelsen av 1990-tallet finner de sammen og bestemmer seg for å samle inn mer informasjon om kollegenes liv etter det svarte gullrushet på 1970-og 80-tallet. De reiser landet rundt for å finne dem, uten egentlig å ha råd til bensin. Tragikomisk? Én gang «låner» de drivstoff fra en båt, de går stadig på grønnsakslang og må samle flasker for å få råd til ferjer. De overnatter underveis i en gammel minibuss som forflytter seg mot alle odds.

Klaustrofobisk

«Fra dypet» er førsteklasses journalistikk. Catomeris og Truc beveger seg under huden på dykkerne og gjenforteller deres historie uten sentimentalitet eller indignasjon, men med klokkertro på at beretningene er øyeåpnere i seg selv. Det er litterær høydramatikk på hver side. Skildringene av dykk på flere hundre meters dyp, omsluttet av kulde og mørke, med tonnevis av betong kneisende over det lille mennesket, hvor skillet mellom liv og død er en navlestreng med gass – du skal være avstumpet som menneske for ikke å få gåsehud, frysninger på ryggen eller klump i halsen.

Spesielt når man vet at selskapene, og den norske regjeringen, på dette tidspunkt var lemfeldig med sikkerheten. Tom Engh opplever å befinne seg under et slikt oljeriggmonster når det begynner å krenge. Det buldrer som et uvær og trykket suger ham innover mot hull som truer med å forvandle ham til spagetti. Så stopper attpåtil tilførselen av gass. Guttorm Engebretsen er dykkeleder, 25 år ung.

Ansvaret

Helter og antihelter, skyld og ansvar, liv og død: Nordsjødykkernes historie er en tragedie på vei til å få en lykkelig slutt. Mange nordsjødykkere har fått sin eksistens ødelagt for sitt bidrag til å gjøre Norge til et av verdens rikeste land, men til slutt får de den oppreisning, belønning og takknemlighet de har krav på.

Problemet er at staten ikke har skjønt det ennå. Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsstatsråd, tar du den nasjonale stoltheten fra ham med det samme.

«Fra dypet» bevitner at tida er overmoden for at regjeringen ser sannheten i hvitøyet: Veien til oljeeventyret er brulagt med statsfinansierte mareritt.