Oljemoral

«Har dere noen områder som vil være beskyttet for oljeutvinning for all fremtid?» Det var en av delegatene i Ecuadors nye konstitusjonelle forsamling som stilte spørsmålet. Svaret mitt var nei, og jeg skammet meg. Jeg skammet meg ikke bare over flere tiårs skiftende norske regjeringer, men også over meg selv. Hvorfor har ikke jeg selv tydeligere sett den prinsipielle betydningen av det som lenge har vært under oppseiling i nord? Hvorfor har ikke vi for lenge siden trukket opp en klar grense, som sto der ugjennomtrengelig den dagen oljeindustrien med stort momentum rullet inn mot de mest sårbare områdene vi har?

Den norske oljeerfaringen har høy status også i Ecuador. Men mens det rike Norge ennå ikke har summet seg til å verne sin kanskje viktigste bærekraftige naturressurs, var den konstitusjonelle forsamlingen i Montecristi, like ved Ecuadors stillehavskyst, i ferd med å grunnlovfeste at store deler av landets regnskog skal vernes for alltid. Det dreier seg om en del av regnskogen hvor det med stor sikkerhet befinner seg betydelig mengder olje. Det er all grunn til å bøye seg i respekt. Ecuador er et fattig land. Med en BNP pr. hode som tilsvarer en åttedel av Norges og en oljeproduksjon på omtrent en sjettedel av vår, skulle en tro behovet for nye inntekter er stort. Like fullt har fornuftige mennesker regnet ut at på sikt er landet best tjent med varig vern.

Når oljeindustrien presser seg inn mot stadig mer miljøsårbare områder i sør eller nord er den underliggende årsaken den samme. Det er innledningen til sluttspillet vi står overfor: Kampen om de siste dråpene. I Norge har vi en slags visuell forestilling av at oljeproduksjon foregår fra storslagne, rene og ryddige plattformer ute i havet. En glemmer lett at det meste av arbeidet foregår under vann.

Etter å ha intervjuet mange nordsjødykkere har i hvert fall min forestilling av hva 40 års aktiviteter på norsk sokkel har etterlatt seg, endret seg. Hvis du reiser rundt i de delene av Ecuadors regnskog hvor oljeindustrien allerede har sluppet til kan du selv se hvor store områder som blir berørt når det bores etter og produseres olje. Selv seismikkselskapene som alltid er først ute, etterlater seg dype sår i landskapet.

Med utgangspunkt i foten av Andesfjellene har oljeindustrien arbeidet seg innover regnskogen i mange tiår nå, omtrent like lenge som oljeindustrien har vært i Nordsjøen, ledet av mange av de samme selskapene som startet opp i Norge. Utviklingen har gått parallelt i land som Colombia, Peru, Bolivia, Peru og altså Ecuador. Alle steder har det foregått en systematisk destruksjon av regnskog med påfølgende ødeleggelse livsgrunnlaget for urfolk i de samme områdene.

Mønsteret er ofte det samme: Etter å ha sikret seg nødvendige rettigheter, bygger oljeselskapene veier inn i de uberørte områdene. Deretter rekrutterer de fattige bønder på desperat jakt etter ny jord. Disse har to funksjoner. For det første sørger de for en viss «sivilisering». Bensinpumper, kafeer, rydding av vei osv. Dernest utgjør de en sosial gruppe som fleksibel arbeidskraft der det måtte trenges.

Ingen lever tettere innpå den omfattende forurensingen oljevirksomheten fører med seg enn denne gruppen. Som sosial gruppe utgjør nybyggerne like fullt en motvekt til lokale indianere som raskt vil være et «mindretall» i det de oppfatter som sine landområder. Så er det boreselskapene. Hvis en befinner seg i et område med tett regnskog vil bare en prøveboring forutsette rydding av store områder. Og finner en først noe vil antallet boringer øke kraftig. Deretter skal en bygge produksjonsinstallasjoner, oljen fra ulike installasjoner skal fraktes til disse gjennom rør.

En reise i de delene av Ecuadors regnskog hvor oljeindustrien har operert gir et sjokkerende bilde av menneskets ødeleggelseskraft. Jeg tror jeg må ha sett opp i mot hundre kunstige innsjøer hvor en blanding av oljerester og den kjemisuppen som brukes for å maksimere produksjonen utgjør lokale miljøbomber. Flere steder rant forurenset spillvann rett ut i bekker og elver. Det kunne dermed starte sin lange ferd mot Amazonas.

Igjen, man kan innvende at det jeg så var gammel oljeteknologi, fra en periode hvor miljø ennå ikke var prioritert. Og har ikke Norge alltid vært bedre på miljø enn fattige land i sør? Gitt at utenlandske selskaper slipper til med dagens moderne teknologi og sine fine Social Corporat Responsibility-erklæringer, vil ikke da alt være annerledes?

I korridorene til den konstitusjonelle forsamlingen i Montecristi befant det seg lobbyister som forsøkte å overbevise meg om det. Det slår meg hvor bemerkelsesverdig lik argumentene fra oljeindustrien er begge steder. Lofotfiskerne, arktisk dyreliv, warni-indianerne og indianerfolkene uten navn, som befinner seg innerst i de områdene hvor en mener det er olje, som ennå aldri har hatt direkte kontakt med mennesker fra vår sivilisasjon, kan være trygge. Med horisontal boring, ISO-standarder og adferdsbaserte sikkerhetskampanjer skal det hele gjennomføres med kirurgisk presisjon, uten negative sidevirkninger.

Oljeselskapene kan bortforklare utslippene på Statfjord A med at det dreier seg om gammel teknologi. Nå er mye av utstyret moderne nok. Poenget her er imidlertid at alle teknologier blir gamle, under bestemte forutsetninger kan det skje fort. Regnskogen og fiskeriressursene representerer bærekraftige systemer som har vært der lenge, men som under uheldige omstendigheter kan ødelegges en gang for alle. Ta et topp moderne norsk skip. La det ankre opp på et av de mest værharde områdene langs norskekysten i ett år, uten at det blir gjennomført noe slags vedlikehold. Det vil trolig være ubrukelig.

Det finnes måter en kan ta tak i de fleste typer miljø- og sikkerhetsutfordringer. Men det finnes ingen garanti for at vi til enhver tid skal kunne opprettholde og videreutvikle slike systemer til å møte alle dramatiske endringer i rammebetingelser som vil må forvente i fremtiden. Noen steder tar vi en slik sjanse. I en situasjon hvor vi står overfor muligheten for å ødelegge ressurser som på sikt vil være langt mer verdifulle enn oljen bør vi ikke gjøre det.

Det modige forslaget som kan bli vedtatt i Ecuador går ut på å verne et stort område på grensen til Peru (Yasuni-ITT), mot at rike vestlige nasjoner betaler en liten andel av den antatte verdien av oljeressursene landet fraskriver seg ved å la oljen bli i grunnen. For landene i Nord kan en slik avgift gå inn i et globalt CO{-2}-regnskap. Avgiften vil betraktes som et lån. Den dagen Ecuador skulle finne på å bryte sine løfter, må pengene betales tilbake. Prosjektet har støtte fra Ecuadors president Rafael Correa.

Hvis det ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte vil det imidlertid henge i en tynn tråd. Her har den rødgrønne regjeringen en anledning til å etablere en miljøpolitisk bauta over seg selv. Men en slik satsing vil kun fremstå som den største dobbeltmoral hvis ikke vi på tilsvarende vis forplikter oss til varig vern av alle de mest sårbare områdene i nord.