Oljepenger for fred

Norge bør tilby å kjøpe de israelske bosetternes hus for å gi dem til palestinerne

SOMMEREN 2004

utviklet vi en ny norsk mote: Arafat-forakt. Våre midtøsteneksperter står plutselig i kø for å berike nasjonen med sin avsky overfor mannen som inntil nylig har vært pilegrimdestinasjon for fremstående utsendinger fra verdens samvittighets hovedstad. Ikke at man ikke fortjener kritikk og mye mer; men vår gruppemoralisme avslører nok en gang en gigantisk kløft mellom vårt selvbilde og vår egentlige kompetanse angående vår favorittkonflikt. For hva har egentlig skjedd siden willochismen sist beordret oss til å omfavne den stakkars frigjøringshelten? Viste vi ikke før at Arafat var - og er - palestinernes største tragedie? Og er hans evige skjegg plutselig for ekkelt å kysse? Men fortsatt gir våre eksperter full gass i fri og fokuserer på Arafat og deres håpløse Palestina. Det er ikke relevant, men det er det de kan. Og når de fleste av disse forskere, politikere og utsendinger finansierer sin synsing med skattekroner, burde det være vår rett, men også plikt, å sette dem på plass. Men det tør vi aldri, og dermed garanterer vi en fortsatt fruktesløs norsk innsats i Midtøsten. Den voksende rase av Arafatologus Norvegicus har sikkert ingen innvendinger mot denne lukrative virkelighet. Heller ikke norske journalister, som har programmert sine telefonhurtignumre til å veksle mellom FAFO, NUPI, PRIO, Rød-Larsen og Willoch. Bare vi fortsetter å fortjene vår koselige image som fredsbyggere.

DENNE PINLIGE

tilstanden skjuler en enkel sannhet: det norske midtøstenlauget har ikke kanaler til israelerne. Det er ganske forståelig at våre opplyste voktere av Nobels ideer tar avstand fra en nasjon som har tillatt en settlementgjeng å ta over landets politikk. Men dessverre holder dette spedalske landet nøkkelen til fred. Og ikke bare det: løsningen krever samarbeid med landets høyreorienterte regjering, og ikke minst dens tilsynelatende ubøyelige supportere. Enten vi liker det eller ikke - fred kommer aldri til Midtøsten uten samtykke fra disse israelske velgerne. Enhver som vil spille en rolle i Midtøsten må etablere en konstruktiv dialog med dem. Men dette Rubicon har norsk offentlighet til gode å krysse.

Hadde våre forskere studert situasjonen nøye, ville de lagt merke til at et klart flertall av israelerne støtter opp om tilbaketrekning fra de okkuperte områdene for å oppnå fred. Men 20 tusen ekstremister, og deres 150 tusen tilhengere, har kontrollert Israels politikk helt siden bosettingseventyret startet i 1974. Mindre enn 5 prosent bestemmer med andre ord over landets skjebne, og akter tydeligvis til å sende den jødiske staten til historiens episodearkiv. For å forstå dette paradokset må man fordype seg i israelsk sosialøkonomi, samt landets etniske og kulturelle sammensetting.

ISRAELSKE BOSETTERES

politiske meninger varierer fra nøytralitet til høyreekstremisme. Men alle nyter godt av store økonomiske fordeler ved å bo på de okkuperte områdene, og de gjør det med fullt overlegg. Det satses tre ganger mer offentlige penger per settlementsbarn enn på barn innen landets gamle grenser. Og dette er bare ett eksempel. Bosetteres spesielle privilegier begynner med latterlig lave boligpriser, fortsetter med skattelettelser, fordelaktige vilkår på alle offentlige tilbud og ikke minst en kunstig oppblåst ansettelse i offentlig sektor. Kort sagt: det hele baseres på en gigantisk økonomisk gulrot. For å få flere bosettere trenger man bare nok mennesker med så store økonomiske problemer til å gripe denne sjanse til å komme ut av en fattig hverdag i Israel. Og slike mennesker har Israel rikelig av. Et kvart århundre med høyreorienterte regjeringer har omgjort Israel fra en av verdens mest egalitære samfunn til nummer to etter USA i økonomiske forskjeller i vesten. Israels fattigste består hovedsakelig av fire grupper: ultraortodokse, jøder fra arabiske land, innvandrere som de siste 15 årene har kommet fra det tidligere Sovjetunionen og israelske arabere. Den siste gruppen er av åpenbare grunner ikke blant bosetterne. Men for de tre andre gruppene er et bosettingsliv et springbrett fra fattigdommen. Denne folkegruppen av økonomiske bosettere bør fokuseres på når man planlegger en israelsk tilbaketrekning.

BOSETTERNES

ledere har vært flinke til å mobilisere sine folk og samle dem bak ideologien. Men de fleste flytter gjerne fra krigens mareritt til et rolig liv i Israel. Men foreløbig har deres ledere vært både heldig og dyktige til å hindre slike tilbud. Fredstilhengeres mål bør være å sette et skille mellom de ideologiske og de økonomiske bosettere. Enhver bosetter som takker ja til en økonomisk flyttepakke er et slag mot bosetternes fortelling om bred folkelig front basert på ideologi.

La oss leke lit med tall. Det er ca. 8000 tusen bosettere i Gazastripen, som utgjør ca. 2000 familier. Hva ville det koste å få dem vekk? Hvis hver familie trenger én million kroner for å kunne etablere seg i Israel, utgjør dette 2 milliarder kroner. Dette er ingenting i det store bildet, og tilsvarer halvparten av den årlige bistand som palestinerne mottar fra verden. Tenk på effekten hvis Norge hadde gjort det offentlig kjent at vi ville kjøpe bosetternes hus for så å gi dem til palestinerne! (Det tar ikke mange dager med dagens oljepriser å få pengene tilbake heller). Vi må ikke å betale alt med en gang, for det tar tid før folk takker ja. Men de som takker ja vil den ideologiske motstand mot tilbakketrekning slå sprekker. Etter hvert kommer antallet til å øke. Og da er løpet kjørt for settlementekstremistene, og Gaza blir overlatt til palestinerne. Og tiden til å slå til er nå.

Dette er bosetternes marerittscenario, for de vet godt at Gaza kun er aperitiffen før hovedretten: Vestbredden. Derfor satser de så enormt for å torpedere en hvilken som helst tilbaketrekningsavtale i Gaza. Dette er ikke mindre enn en D-dag, og verdens samfunn bør yte maksimalt, og må være både modig og sjenerøst, og ikke minst kreativt.

ISRAELERE

har sagt at alt ordner seg når Bush bestemmer at tiden er inne, og at bosetterne bare venter for å se hvor mye amerikanerne er villige til å punge ut for å få dem vekk fra Gaza. Men har vi råd til å vente til sjefen i Washington er ferdig med valgkampen? Vi kan - og må - få prosessen i gang allerede nå. Det er merkelig at 10 år med norsk innsats i Midtøsten er misbrukt på arafatologi, mens vår kompetanse om- og kontakter med områdets mest relevante aktør er patetisk magre. Den korrekte måten å stave ordet «fred» på midtøstensk er fortsatt «S-h-a-l-o-m».