MER PENGER: I Norge har vi et oljefond. Finansminister Siv Jensen (Frp) vet å bruke det for alt det er verdt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
MER PENGER: I Norge har vi et oljefond. Finansminister Siv Jensen (Frp) vet å bruke det for alt det er verdt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Oljerusa regjering

Det er lett å bli fartsblind når en tråkker hardt på gassen i finanspolitikken.

Kommentar

Norge står midt oppe i en betydelig økning i arbeidsledigheten, og trua på at olja vil være motoren i norsk økonomi framover er i ferd med å svinne. I en slik situasjon er det lett å være norsk politiker som skal legge fram revidert budsjett. Da virker det nemlig rimelig å bruke mer penger! Det betyr ikke at det er rett medisin.

Det er noe typisk norsk over at selv en regjering bestående av de to mest høyreorienterte partiene i norsk politikk, med en selverklært liberalistisk finansminister, bruker mer oljepenger enn noen annen regjering for å stimulere norsk økonomi. Den naive sosialdemokratiske keynesianismen lever i beste velgående i Norge.

Det er egentlig ikke så overraskende. Oljepenger på bok er alvorlig avhengighetsskapende. Der andre land må øke skattene, stramme inn på de offentlige utgiftene eller låne til pipa, kan våre politikere gå til Oljefondet når de har brukt opp penga.

Det viser at selv liberalistiske politikere først og fremst er politikere. Selv om høyresidas økonomifaglige ideologer fraråder politikerne å forsøke å løse de økonomiske problemene med mer penger, er det opplevde kravet fra velgerne sterkere. En politiker som ikke viser handlekraft når arbeidsledigheten øker betydelig, forblir ikke populær lenge.

Å bruke penger har selvfølgelig sin egen økonomifaglige begrunnelse. Økt pengebruk, eller ekspansiv finanspolitikk som økonomene kaller det, kan stimulere den samla etterspørselen i økonomien. Gitt at det er mange arbeidsledige som er villig til å jobbe og de kan gjøre samfunnsnyttig virksomhet, kan mer offentlig pengebruk sørge for at disse kommer i jobb.

Det var det vi og andre land gjorde under finanskrisen. De fleste økonomer mener at det var med på å dempe de negative konsekvensene av krisa. Det er det regjeringen håper at skal gjenta seg når de nå bruker ytterligere 10 milliarder mer fra oljefondet på å få folk i arbeid, inkludere innvandrere og bidra til «det grønne skiftet».

Det er imidlertid ikke så enkelt som å kaste penger på problemet. Penger brukes ikke like effektivt alle steder. Tiltakene som er presentert i revidert budsjett er hummer og kanari, og ingen kan si noe sikkert om hvor effektive tiltakene vil være for å løse utfordringene vi står overfor. Det er selvfølgelig ikke slik som LO-leder Gerd Kristiansen skal ha det til, at det er en «sikker innsikt» at fem milliarder kroner til arbeidsmarkedstiltak gir 10 000 flere i arbeid. Så presis vitenskap er ikke samfunnsøkonomien.

Det mest håndfaste for de arbeidsledige i revidert budsjett er 1 000 flere tiltaksplasser per måned i andre halvår (selv om effekten er omdiskutert), en økning i tiden en bedrift kan permittere sine ansatte fra 30 til 52 uker og en bedret mulighet til å kombinere dagpenger med utdanning. Regjeringen gir også en vekstpakke på 900 millioner kroner til Sør- og Vestlandet, regionene med størst problemer.

Forutsigbart nok kritiserer Arbeiderpartiet regjeringen for å komme seint på banen, for at tiltakene ikke er målretta nok og for at de har brukt opp det finanspolitiske handlingsrommet på skattekutt. Logikken i kritikken baserer seg på at skattekutt er en mindre effektiv måte å stimulere økonomien på. Grunnen er at skattekutt også kan gå til sparing.

Det er selvfølgelig riktig i teorien, men det er ikke slik at økt offentlig pengebruk kommer uten sine egne problemer. Selv om den keynesianske modellen tilsier at offentlig pengebruk er mer effektivt enn skattelettelser, kan virkeligheten vise avvik fra modellene.

Det er nemlig ikke slik at motkonjunkturpolitikk alltid er rett medisin. Finanskrisen førte med seg en umiddelbar mistillit til de økonomiske utsiktene. Det gjorde folk unødig usikre på om det var trygt å bruke penger. Det er nettopp i en slik situasjon offentlige penger bør brukes for å motvirke tørken i private penger.

Nå er vi imidlertid inne i en annen situasjon. Det er olja og tilhørende bransjer som rammes. Resten av økonomien går like bra eller bedre enn før. Det vi trenger i en slik situasjon er ikke å kunstig holde oppe forbruket i påvente av private penger, men å bidra til en omstilling.

Det er det regjeringen forsøker å få til når de nå vedtar å støtte grønn skipsfart med 65 millioner kroner, og på lang sikt sikrer  det statlige fondet Fornybar AS en forvaltningskapital på 20 milliarder kroner for å kunne investere i selskaper som utvikler og bruker grønn teknologi. Det er isolert sett fine tiltak som kan bidra til det etterlengtede grønne skifte. Det kommer imidlertid med en kostnad.

En fare ved økt offentlig pengebruk er at det også kan sette bremsene på omstillingsprosessen som markedet er godt i gang med allerede. For mye oljepenger kan nemlig styrke valutakursen og svekke konkurranseutsatt industri. Det er akkurat det motsatte av det vi trenger i den omstillingsfasen vi er inne i.

Aktørene i økonomien er heller ikke så kortsiktig innstilt som politikerne håper på. Økt offentlig pengebruk i dag tilsier redusert pengebruk eller skatteøkninger i morgen. Når det offentlige skrur på pengekrana, kan en konsekvens være at private bedrifter og forbrukere holder tilbake.

En studie av effekten av ulike responser på finanskrisen, viser at den keynesianske logikken Arbeiderpartiet legger til grunn ikke alltid fungerer i virkeligheten. Studien tok for seg ulike former for kutt i perioden 2009 til 2013 og fant at det var mer effektivt å kutte i offentlige utgifter enn å øke skattene.

Det er likevel mulig Ap har rett når det kommer til anklagen om at skattereduksjoner er en ineffektiv medisin mot arbeidsledighet, selv om logikken ikke nødvendigvis holder for skatteøkninger. En grundig studie jeg har skrevet om tidligere antyder nemlig at den positive effekten av skattekutt på økonomien ser ut til å være neglisjerbar, mens den negative effekten av skatteøkninger betydelig.

Regjeringen kan derfor i sum etterlate seg to feller til kommende regjeringer. Oljepengebruken må kuttes drastisk inn på etter at oljefesten til den sittende regjeringen er over, slik Thøgersen-utvalget viser. Samtidig vil de neste regjeringer bli nødt til å øke skattene. Det kan bli en dobbel straff for norsk økonomi. Men sett fra denne regjeringa er det noen andres problem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook