SAMVIRKE: Administerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass, er en av mange topp-politikere i Norge som har beveget seg mellom politikken og oljebransjen. Foto: NTB Scanpix
SAMVIRKE: Administerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass, er en av mange topp-politikere i Norge som har beveget seg mellom politikken og oljebransjen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Oljesølet i norsk politikk

Hvor slutter staten, og hvor begynner oljebransjen?

Kommentar

En ny bok, «De beste intensjoner - Oljelandet i klimakampen», trekker opp det sølete forholdet mellom oljebransjen, byråkratiet og norske politikere. Med et imponerende grundig kildearbeid i bunn, tar Anne Karin Sæther for seg hvordan norsk klimapolitikk gradvis er blitt tilpasset oljebransjens interesser.

Lenge så det pent ut. Et moderat tempo i petroleumsvirksomheten ville ikke reise større miljøutfordringer enn at de kunne håndteres på en tilfredsstillende måte, het det i en Stortingsmelding i 1973. Gro Harlem Brundtland ble hele verdens miljøvernminister da hun ledet FN-utvalget som i 1987 lanserte begrepet «bærekraftig utvikling». I den sto det blant annet at verden måtte halvere sitt forbruk av fossile brensler i løpet av de neste 30-40 årene. 30 år seinere kjenner vi fasiten: utslippene er nær fordoblet.

De gode nyhetene fortsatte å strømme på. Brundtland-regjeringen la i 1989 fram «stabiliseringsmålet», som Stortinget atpåtil skjerpet inn: Norske CO2-utslipp skulle stabiliseres på 1989-nivå.

Da var det som om en alarm gikk av. Stortingsvedtaket ville innebære at det ble umulig å utvide aktiviteten på norsk sokkel. Boka skildrer hvordan en lobbykampanje fra oljebransjen endte med at Stortinget snudde. Nå ble et internasjonal kvotemarked for CO2-utslipp Norges foretrukne klimapolitiske spor. Slik det langt på vei er fremdeles.

Fortalt i kortversjon kan historien høres konspiratorisk ut. Dessverre kvalifiserer ikke boka til Sæther henne til medisinering eller sykehusinnleggelse. I lille Norge er det oppstått et nær symbiotisk forhold mellom myndighetene og vår største bransje: Topp-politikere i Høyre og Arbeiderpartiet går inn og ut av politiske verv og posisjoner i Statoil og andre aktører i oljebransjen. En egen «oljegruppe» i Arbeiderpartiet ble avslørt av Dagsavisen i 2004. Det var ikke bare nytt for offentligheten, men også for mange i Ap som var blitt holdt utenfor fordi de hadde vist engasjement for klimapolitikk. Boka forteller også at byråkrater i Olje og energidepartementet, som skal regulere oljebransjen, har ukentlig, uformell tirsdagspils med de samme bransjefolkene i Oslo.

En nøkkelscene i boka er når daværende oljeminister Åslaug Haga forteller hvordan Statoil-sjef Helge Lund kom ut av statsministerens kontor, mens hun tilfeldigvis sto utenfor. «Han var utvilsomt utilpass med å se meg, nikket bare og formelig løp ut til heisen», sier Haga.

Vi må trekke litt fra slike historier. Haga har ved flere anledninger vist antipati overfor Stoltenberg etter at hun måtte forlate politikken. Men Haga forteller også hvordan departementet hun var satt til å lede, trakk beina etter seg når hun ville utforme klimapolitikk fra oljeministerstolen. Kontroversielle forslag og initiativ ble lekket videre, bak hennes rygg, til statsministerens kontor.

Det er kanskje ikke rart hvis Helge Lund skvatt da han møtte Haga på vei ut fra møte med Jens Stoltenberg.

Norsk oljepolitikk har fra starten vært innrettet slik at oljebransjens interesser er lik statens interesser. Det har vært en åpenbar logikk i dette, det har tjent oss godt ved at inntektene har tilfalt fellesskapet.

Spørsmålet er om de to interessene nå er i ferd med å skille lag. Klimapolitikken må skjerpes betraktelig, også i Norge, dersom det skal være håp om å innfri målene som er satt i Parisavtalen for å hindre galopperende og katastrofale klimaendringer. Boka til Sæther etterlater sterk tvil om hvem som styrer hvem, men ingen tvil om at de fleste av oss har sovet i timen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook