Helgekommentaren fra Aage Borchgrevink:

Oljespor i norsk kultur

Norske oljehistorier går fra animert optimisme til beksvart konspiranoia.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

Oljeeventyret het det, og gråt da det ble født. «Det er fali, det,» sa Kjell Aukrusts pinnsvin Ludvik i «Flåklypa Grand Prix», en av grunntekstene om norsk olje.

I flere år har jeg fordypet meg i oljehistorie, oppsøkt arkiver og intervjuet hundrevis av mennesker for å lage en uautorisert historie om Equinor, selskapet formerly known as Statoil.

Spor av oljen finnes ikke bare i atmosfæren, Stortingsvedtak og Porsche-senteret på Forus, men også i kunst og kultur. Likevel har jeg til gode å finne en oversiktlig studie av norsk oljekulturhistorie.

Til glede for Dagbladets lesere bringer jeg derfor et forslag til Norges oljekanon: Altså en liste sentrale verk som beskriver norsk kjærlighet og avsky for varen som har gjort oss sykt rike.

Holdningene spriker nemlig i mange retninger og varierer over tid.

Ingeniørene på Gullfaks-utbyggingen hadde Ludvik og morgenfuglen Solan som maskoter. «Flåklypa» uttrykker optimismen som preget første del av oljealderen.

Sykkelreparatør Reodor Felgen får støtte til å utvikle racerbilen «Il tempo gigante» av sjeik Ben Redic Fy Fazan og beseirer internasjonal konkurranse og den lokale rivalen Rudolf Blodstrupmoen.

Norsk ingeniørånd triumferer takket være arabisk kapital.

Mens bygdegeniet Felgen representerer Statoil, er Blodstrupmoen, med Oslo-sosiolekt og overklassefakter, en versjon av Norsk Hydro. Aristokraten blant norske industrikonserner var statsselskapets hovedfiende og kampen mellom de to ble først avgjort med fusjonen i 2007.

Da «Dynastiet» kom i 1983 ble oljen sexy. I TV-seriens ikoniske åpningsvignett spruter olje fra boretårn, mens champagneflasker ejakulerer mellom hendene på dresskledde menn og diamantene glitrer om halsen på høyhårete kvinner.

Åttitallets oljefest liknet et hedensk fruktbarhetsritual. Det glade budskap ble best uttrykt av Alexis, i Joan Collins’ skikkelse, som påpekte: «At de beste tingene i livet er gratis er et idiotisk uttrykk som er ment å berolige dem som ikke har penger.»

På nittitallet gjaldt det «å tenke stort», med Jan Kjærstads romanskikkelse Jonas Wergelands ord. Han mente at alle nordmenn burde ha en byste av delelinje-forhandler Jens Evensen i takknemlighet over landnåmet i havet som ga oss oljen.

Verden åpnet seg, Norge arrangerte verdens beste (oljesponsete) vinterleker og på statsminister Brundtlands oppfordring dro norsk oljebransje ut på de sju hav. Romanene om Wergeland het «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren»– og titlene kunne beskrevet selvbildene til oljeselskapene Saga, Statoil og Hydro.

Deretter tok historien et nytt løp. Saga brakk ryggen i utlandet og ble spist opp, mens Statoil ble tatt for korrupsjon i Iran. Veien til «internasjonal førstedivisjon», som strategen Harald Norviks kalte det, viste seg lenger enn ventet. Nittitallets optimisme ga vei for en ny generasjon dystre oljefabler.

I NRKs TV-serie «Mammon» avslører en journalist at en gruppe kullkamerater fra Norges handelshøyskole har drevet innsidehandel i 25 år. Statoil-sjef og tidligere stjernestudent ved NHH, Helge Lund, er referert i den innfløkte handlingen, der menn med slips dreper sine egne sønner og brenner hverandres hytter.

Oljen har en makaber underside av konspirasjon og kriminalitet.

«Mammon» er en reaksjon på tausheten som inntrådte da Høyre og Arbeiderpartiet ble enige om olje. Før var olje stridstema, men siden storkoalisjonen oppsto, har de voksne håndtert politikken på bakrommet.

Totusentallets kjernetekst om olje, Øyvind Rimbereids dikt «Solaris korrigert», foregår i ei framtid der folk forlater et dystopisk «Stavgersand» og flytter til oljetanker under Nordsjøen. Det begynner å synke inn at oljen er i ferd med å ødelegge kloden.

Diktets særegne språk, som blander siddis, engelsk og norrønt, er en videreutvikling av kreoliseringen som begynte da amerikanske og norske oljearbeidere møttes på rigger og barer i pionertida. Oljen ga, oljen tok, oljen har endret det norske språk.

Vi venter på siste akt. Med navnebyttet ønsker Equinor å bli den grønne ridderen som bidrar til energi-skiftet. Hvis selskapet mener alvor, kan denne ideen kanskje ligge til grunn for historien som en gang vil avslutte oljealderen.

Det ville vært en fantastisk historie: Kuren blir levert av dealeren som først gjorde oss avhengige av stoffet som tar livet av oss. Fordelen med denne historien er åpenbar: En lykkelig slutt, slik eventyrene har.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.