Oljestrategi

De kommende tiår vil se store endringer i den globale produksjon og i det globale forbruk av energi. Det skyldes ikke klima alene. Fallende oljeproduksjon kontrollert av stadig færre aktører, og en kraftig økning i forbruk gir svært høye priser og store marginer og en omfattende rivalisering om kontroll med produksjon og omsetning av olje. Militærmakt er en viktig innsatsfaktor i verdens oljeproduksjon. Slike forhold tvinger andre til omlegginger av sitt energiforbruk. Redusert avhengighet av noen få energibærere, størst mulig spredning i leveranser og høyest mulig selvforsyning er blitt sentrale energipolitiske mål. Miljø og klima får forbrukere og opinion til å godta vanskelige omstillinger, høye priser og tunge avgifter.

Også Norge står foran store omlegginger. Vi har vært en viktig produsent og oljeeksportør i vel 40 år. Staten har tjent store penger. Vår formue vil fortsette å øke, men ingen må stirre seg blind på de store tall. Et individ kan leve av penger alene, en nasjon må hovedsakelig leve av sin løpende produksjon.. Situasjonen og oljeindustrien vil føre til industriell utarming. Da blir oljefondet lite. Fondet kan kanskje avhjelpe fremtidens pensjonsbyrde, men velferden allment må sikres av ny industri og produksjon. I oljeeventyrets første tiår ønsket vi en forsiktig utnytting av en knapp ressurs. Det var viktigere å sikre en allsidig industri enn å få opp mest mulig olje. Den samme vilje kan fortsatt være tilstede, men stillet overfor fordringer fra oljeindustri og mektige allierte om størst mulig produksjon, nådde uttaket på 1990-tallet stadig nye høyder. Tiltagende ressursknapphet og økende etterspørsel vil gi økt uttak til siste dråpe. I 2001 ble imidlertid trolig toppen nådd på norsk sokkel. Produksjonen har siden falt.

Uten nye funn haster oljeeventyret mot slutt. Oljeformuen vil fortsette å vokse, men utviklingen innebærer ekstrem spesialisering i en virksomhet som hastig går mot slutt. Skal vi unngå diplomatiske komplikasjoner, må produksjonen til enhver tid være så stor som ressursgrunnlag og pris tilsier. Men i stedet for å bruke ressurser av egen lomme til å tømme lommen, bør vi la andre bli med og gjøre jobben, mens vi konsentrerer oss om å lage nye bukser med andre lommer. Konkurransen om morgendagens industri og arbeidsplasser er allerede knallhard. Rett nok betaler de andre dyrt for vår olje, men slipper oljeindustriens dominans og beslag på ressurser og kompetanse. Skal vi unngå den «kuwaitisering» våre foreldre snakket om, må vi redusere vårt oljeengasjement. Velferdssamfunnet må sikres en ny, bred og dynamisk industriplattform og en avansert tjenestesektor. Derfor bør vi øke den internasjonale deltagelse på sokkelen. Deltagelse fra mange land kan bli en styrke i et så utsatt område som vårt. Flere selskaper vil skape en fornuftig konkurranse, økt fornyelsesevne, de beste teknologiske løsninger, en høy og effektiv produksjon.

Ytterligere bør vi splitte opp StatoilHydro. Selskapet er for stort i forhold til ressursene, for mektig i norsk næringsliv og har alt for stor innflytelse i forvaltning og politikk. Tausheten som møtte salget av Hydros olje- og gassvirksomhet til Statoil, var talende. Når slik uklokskap omgis av total taushet er mektige krefter i sving. StatoilHydro svekker konkurransen mellom oljeselskapene. For underleverandører opphørte konkurransen mellom oljeselskapene.

Det ene dominerende statsselskap svekker statens autoritet overfor andre som tilsyn. Noen vil oppfatte statlig nedsalg som salg av arvesølv og bortfall av fremtidsrettet næringspolitikk. Men det motsatte er tilfellet. Mange og mer jevnbyrdige selskaper gjør ingen dominant. Statens posisjon vil være genuin og uavhengig. Dens autoritet og effektivitet som tilsyn vil øke. En virkelig kontroll og styring av bransjen vil bli mulig. Derfor må StatoilHydro splittes opp i ett oljeselskap og ett gasselskap. Det vil ikke oppstå diplomatiske problemer, så sant utvinningstempo ikke reduseres ut over det naturlige.

Økt internasjonalisering og en styrket stat innebærer ikke reduserte krav til selskapene. Alle må lede sin virksomhet gjennom norske datterselskap og forbli underlagt våre skatte- og regnskapsregler. Selvsagt skal det norske avtalesystem opprettholdes, og statens inntekter sikres. Økende priser og fallende eget ressursgrunnlag aktualiserer beskatningsnivå og regimer. Mindre makt til oljelobbyen gjør det enklere å få dynamiske beskatningsregimer ved produksjonsleddet. Beskatningen av oljevirksomheten må økes med den øvrige økonomiens miljø- og avviklingskostnader i dens kjølvann. Petoro bør styrkes og få operatørskap for å sikre statens kompetanse. Det må forbli største lisensinnehaver og sikre statlig innflytelse i de enkelte felt.

Oljebransjens store vekt i økonomien er en økende byrde for norsk industri og næringsliv. Den er vår største forurenser, men får selv reduserte og utsatte rensekrav og enorme summer til forskning på utslippsfangst og rensning. Annen industri og all ny virksomhet må kjøpe utslippskvoter. Vi gjør det dyrere for det næringsliv vi skal fortsette å leve av og høyner hindrene for nye bedrifter, mens vi subsidierer oljeindustrien. En fremtidsrettet næringspolitikk ser annerledes ut. Vi kan ikke unndra oss våre produksjonsforpliktelser, men vi har også legitime behov for mer forskning og nye næringer.. I en fremtidsrettet politikk hadde oljen betalt sine miljøomkostninger og finansiert vårt fremtidige næringsliv.

Mens de offisielle reserver gir oss en oljeproduksjon noen få tiår, vil gassressursene sikre produksjon og inntekt for minst enda en generasjon. Mens privatisering er nødvendig for kontroll med oljen, må statlig eierskap sikres ut fra samme hensyn i tilfellet med naturgassen. Økonomiske aktiviteter er ulike, og krever ulik politikk i ulike faser. I gassmarkedene i Europa og globalt er konkurransen en helt annen enn i oljemarkedene. De europeiske gassmarkeder domineres av det russiske Gazprom. Dets makt og innflytelse vil vokse. Gassmarkedene deles gjerne i regionale, hvor gassen går i rør, og i globale, hvor gassen fraktes nedkjølt i skip. Gazprom er og har ambisjon om å dominere de regionale marked utenom det amerikanske, dit fremmed gass fraktes i skip. Det kunne gi rom for uavhengige produsenter i det skipsbaserte, men russerne vil nok bli store også der. Norsk gass vil uansett for det meste gå i rør, eller den vil utvinnes fra felt nær Gazproms i Barentshavet. Vår gassproduksjon kan utsette oss for EUs og Russlands vrede av en og samme grunn og til en og samme tid. Naturgass vil med andre ord bli en vare av stigende strategisk betydning og forbli en industri med vektige uten- riks- og sikkerhetspolitiske dimensjoner. Et stort og profesjonelt statlig eierskap blir dermed på sin plass.