SMITHS I KOFFERTEN: Morrissey dro med gamle slagere og nye, forglemmelige låter. Foto: Henning Lillegård
SMITHS I KOFFERTEN: Morrissey dro med gamle slagere og nye, forglemmelige låter. Foto: Henning LillegårdVis mer

Ølkasting ødela ikke Morrissey

Det skal mer til enn et ølglass for å ødelegge en Morrisseykonsert.

||| (Dagbladet.no): Et halvt minutt etter det mest tragiske øyeblikket i gårsdagens konsert snakket Steven Patrick Morrissey til publikum i Sentrum Scene i Oslo som om de var barnehagebarn. «Skal vi slutte å komme til Oslo, er det sånn?» spurte han, demonstrativt indignert.
«Det der var ikke særlig snilt».

Foto: Henning Lillegård
Foto: Henning Lillegård Vis mer

Så gikk han av scenen i et minutt eller to, kanskje for å ta seg sammen etter sjokket, eller kanskje for å lære publikum ei lekse. Øyeblikket som utløste dette lille raserianfallet var ikke det mest tragiske, fordi kasting av fulle ølglass på poplegender er barnslig og dumt, selv om det er det. Ei heller fordi poplegenden blei så forfjamset forbanna at det senket seg en litt kjip stemning over det som til da hadde vært en nydelig konsert. Nei, det som virkelig gjorde et glass flygende øl og en sur, britisk femtiåring til en hjerteskjærende tragedie, var at låta som ble avbrutt var «Girlfriend in a Coma».

Aldri sunget bedre
Når du drar på turné med katalogen til The Smiths i kofferten, har disse en tendens til å overdøve alt annet du måtte gjøre. Morrisseys løsning på dette problemet var interessant, om ikke helt vellykket. I stedet for å starte med noen solohits og nytt materiale for å så la det blø over i Smiths-klassikere utover, gjorde han det motsatte. Og spilte frekt nok «This Charming Man» som første låt, og «How Soon is Now?» som fjerde, til et forståelig nok ekstatisk publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Henning Lillegård
Foto: Henning Lillegård Vis mer

Morrisseys behandling av gamle Smiths-låter er elegant. På den ene siden er det klart at han har respekt for og glede av den opphøyde plassen disse sangene har i store deler av publikums liv. På den andre siden er det klart at mannen som synger dem i dag ikke er den samme som skrev dem på åttitallet. Noen tekster forandres litt som utslag av livserfaring (under «How soon is Now?» var i går linja «You could meet someone who really loves you» modifisert til den noe mer realistiske «You could meet someone who can actually stand you»), mens andre gjøres litt klarere, kanskje fordi folk støtt og stadig feiltolker dem (siste linje i «Ask» — «if it's not love, then it's the bomb that will bring us together» — var i et tilfelle erstattet med det mindre tvetydelige «If it's not love then it's brute military might, brute, macho, military might. You choose!»).

Foto: Henning Lillegård
Foto: Henning Lillegård Vis mer

Og om det skulle herske noen tvil: Mannen synger bedre i dag enn noensinne.

Foto: Henning Lillegård
Foto: Henning Lillegård Vis mer

Husker ikke bommerten
Kombinerer du The Smiths-katalogen med de mange, om mer spredte kjempelåtene Morrissey har laget i sine tjue år som soloartist, har du nok råmateriale til å spille tre forskjellige varianter av verdens beste konsert. En stund var det nettopp dette Morrissey gjorde i går, før han gradvis gikk over til mer nytt, og svakere, materiale.

Foto: Henning Lillegård
Foto: Henning Lillegård Vis mer

Publikum, bortskjemt av konsertens første tre kvarter, ble stillere under og mellom sangene, og under den helt forglemmelige singelen «I'm Throwing My Hands Around Paris» fra tidligere i år, tok undertegnede seg i å glede seg til bandet gikk av, i håp om at ekstranumrene skulle runde av konserten like sterkt som den begynte. Noe de nesten gjorde.

Det er veldig få situasjoner hvor du kan ønsker deg en bedre avslutningssang enn «First of the Gang to Die», men denne konserten var nok en av dem.

Når det er sagt, når det hele er over og noen timer på avstand, er det derimot ikke en slik bommert man husker.