OLs symbolikk

OL SOM ARENA

for dyrking av unge kropper i «fredelig kappestrid, forbrødring» og nasjonal fortreffelighet er over for denne gang. Dagbladet kalte poengfordelingen mellom de ulike land denne gang for nasjonskampen, medaljekampen og OL-børsen. Først etter gullet i spyd for menn tok jubelen av. Norge hadde endelig tatt fem gull og en bronse, mot Sveriges fire gull, en sølv og en bronse. Derved oppnådde Norge 16 plass foran Sverige, Danmark og Finnland. Vi var best i Skandinavia. De nasjonale skrytelister ser ut til å ha tatt av etter OL i Helsingfors i 1952. Dette var første gang østblokk-landene med Sovjet i spissen var med. USA tok den gang 40 gull mot Sovjets 22, Sveriges 12 og Norges 3 (seiling og skyting). Derfor sendte presidenten i den internasjonale olympiske komitee, Avery Brundage, ut et brev til de nasjonale olympiske komitene i desember 1955. Det begynte slik:

«Den internasjonale olympiske komiteen er svært uroet av artikler i aviser og i blader i ulike land, der en bruker resultater fra de olympiske leker som mål på politiske og sosiale forhold i de ulike land.» OL er en konkurranse mellom individer og ikke mellom land. Hvis det siste blir tilfelle, kan det føre til en katastrofe for OL. Brevet avsluttes slik: «Vi stoler på at dere vil gjøre alt som er i deres makt til få slutt på publisering av slike skåringstabeller, som er helt verdiløse.»

DEN MODERNE OLYMPISKE

idé kan forstås som motsetningsfull: Pierre de Coubertin ønsket fredelig kappestrid og internasjonal forbrødring, samtidig som han hadde en annen agenda: Å produsere bedre soldater i Frankrike enn i Storbritannia. Det er imidlertid fredsappellen som offisielt blir gjenskapt hvert 4 år, mens en dyrking av nasjonenes vinnere først ble henvist som uolympisk. I dag kan IOC intet gjøre med akkurat dette. I de opprinnelige olympiske leker skal idrett ha vært en dødsens alvorlig sak. Ifølge sosiologen Norbert Elias, kunne brytere bli drept under konkurransen. Det var Pierre de Coubertin som spritet opp fredsretorikken. Han så imidlertid ikke konsekvensene av å inkludere nasjonale koder. Disse ble innført litt etter litt: Flaggskipet i 1906 i Aten og fargene på ringene skulle symbolisere nasjonstatenes farger på sine flagg fra 1914. Nasjonalsangene, flaggene, draktene og medaljene er tegn som gir seere, lyttere og lesere assosiasjoner om å hylle nasjonen ved hjelp av dets vinnere.

«FOR Å BLI GODTATT

av andre som nasjon, må dets folk marsjere i åpningsseremonien i de olympiske leker.» Disse ordene er hentet fra den amerikanske medieforskeren, MacAloon. I år deltok en tropp fra Irak for første gang på lenge. Med utgangspunkt i MacAloon er de på lag med oss andre fredelige demokratier atter en gang. Ikke uventet benyttet vår tids selvbestaltede forkjemper for demokrati og mot terrorisme, George Bush, seg av dette poenget. At vi norske synes følgende annonse for å gjenvelge Bush i november er smaktløs, kan så være: I starten ser vi et glimt av Bush, som holder armen over skulderen på sin kone. Han forsikrer publikum om at han er enig i budskapets innhold. Vi hører en myk damestemme snakke til filmsnutter fra OL i 1972 og noe som skal assosieres med OL i 2004: «I 1972 var det 40 demokratier i verden. Idag er det 120. Frihet sprer seg over verden som en soloppgang. Og i dette OL har vi to flere nasjoner med. Og to færre terrorist-regimer. Med styrke, fasthet og mot vil demokrati triumfere over terror og håp vil vinne over hat». Mens vi får høre dette til søt musikk, ser vi flaggene til Afganistan og Irak. Bushs valgmaskin bruker her ikke bare OL-ringene i seg selv, men også en tolkning av OL-ideologien om at seier er det eneste som teller i fredens tjeneste. Da må en gi alt, selv om det kan være smertelig.

Intet kunne stoppe Bush fra å benytte seg av denne sjansen; verken den nasjonale OL komiteen i USA, Gerhard Heiberg (markedssjef i IOC) eller irakske fotballspillere. Det som kan overraske oss europeere er at kongressen i USA vedtok en lov (act) ifølge Wilson så tidlig som i 1978, som ga kongressen eksklusive rettigheter til å bruke ordene «olympisk» og «olympiade» i tillegg til å bruke de fem olympiske ringene. Denne loven er kalt «Amateur Sports Act» og den skal ha blitt vedtatt på ny i kongressen i 21.10.1998. Her får vi atter engang inntrykk av at deler av det politiske USA forstår seg selv som overordnet resten av verden. Intet er utilnærmelig. At Coubertin ville ha snudd seg i sin grav teller ikke, hvis en kan vinne et presidentvalg i verdens mektigste stat. Dersom andre land eller unioner etter hvert føler seg like gudebenådet som deler av den politiske ledelsen i USA, kan det på sikt føre til at OLs merkevare blir utbrukt. Det er bl.a. avtaler med TV og sponsorer om rettigheter til OL-ringene som holder OL levende som økonomisk og ideologisk enhet.

EU VILLE NOK IKKE

følge i Bush spor her, selv om unionen måler krefter med USA også i OL. AFP meldte 31.08 at Den europeiske kommisjonen hadde uttalt at EU-landene hadde «swept the floor» under lekene i Hellas. Den fikk fram at EU-landene tilsammen vant 82 gullmedaljer og 286 medaljer totalt, mens USA bare oppnådde 35 gull og 103 medaljer totalt. Kommisjonen så fram til OL i Kina i 2008, slik at EU kunne true dominansen til de asiatiske land. Derfor ønsket den Romania og Bulgaria velkommen, fordi de kunne «hjelpe oss» til å ødelegge den asiatiske dominansen i gymnastikk og turn. Den avgående EU presidentene, Romano Prodi, skal ifølge AFT ha sagt dette: «I 2008 håper jeg at EU medlemslandene i Bejing kan bære EU- flagget ved siden av sine egne nasjonale som symbol på vår enhet.»

OLS SEIERSRITUALER,

dets romantiserende dyrking av nasjonal fortreffelighet ved hjelp av deres unge helter/heltinner og dets gudebenåding av seierens absolutte mål kan assosieres med mange praksiser som IOC selv i dag ser på som både olympisk (fredelig kappestrid mellom nasjoner i og utenfor EU), uolympisk og en radbrekking av dets ideal. For Bush er hans krig mot terror en edel kappestrid for demokrati i en global verden. Slik sett vever hans valgmaskin sammen sin krigslogikk med OLs vinnerlogikk. Genialt og kvalmt på samme tid.