Olsen i fin tapning

Morten Harry Olsen vil ikke skrive krim, men like forbannet er «Mord og galskap» spennende.

Historien begynner tre ganger, slik en fortelling gjerne gjør.

For å forstå hva som hendte, må vi få vite det, og det - og det. Morten Harry Olsen er allerede i utgangspunktet ute etter å bryte med krimsjangerens konvensjoner.

«Mord og galskap» er en kjedelig tittel på en ukonvensjonell roman. Dette er ingen «whodunit» med fast ritual av forbrytelse, etterforskning, falske spor og uventet oppklaring.

Jeg-personen Francis Falckenberg er en relativt ung, men langmodig og diskré antikvariatinnehaver i en fiktiv norsk småby. Han involveres i en innfløkt kriminalsak med røtter til fortid og nåtid, til kjærlighetshistorier, eiendomsforhold og underlige begivenheter av over- og underjordisk karakter.

Falckenberg har flere ganger hatt nærkontakt med døden, men er blitt mirakuløst berget. Mysterier er altså ikke fremmed for ham, idet han høyst ufrivillig blir nøkkelperson i oppklaringen av flere kvinnemord i småbyen. Han vet nemlig hvor likene befinner seg. Opplysningene har han fått av et gjenferd. Ikke en hvit skikkelse i laken på et loft, men ei lita jente som for lengst er død.

Ved å oppheve det rasjonelle kan en spenningsforfatter gjøre det lettere for seg. Det blir mulig å hoppe over noen nødvendige sammenhenger. Samtidig stilles det da enda høyere krav til at det må gjøres godt. Dette klarer Olsen. Som leser blir vi med ham inn i det overnaturlige. Religion spiller også en rolle i boka. Falckenbergs beste venninne Margaretha har daglig nærkontakt med Jesus.

Med sin viten om likfunn blir selvsagt hovedpersonen mistenkt for forbrytelsene selv. Og alle i småbyen tror han er gal. Galskapen har også et videre perspektiv inn i selve historien.

Falckenberg er en feinsmecker. Det spilles mye avansert musikk, det brukes sylskarpe gourmetkniver, det kjøres kabriolet og drikkes armagnac fra 1953.

Det kan bli vel mye name-dropping underveis. Olsen balanserer noen ganger på kanten til å bli svulstig og er noe belærende i sine utgreiinger om f.eks. musikk eller virtuelle partikler. Det er også litt skuffende at han ikke har funnet på et mer originalt motiv enn pedofili.

Personene er godt tegnet.

Språket er gjennomarbeidet og uten de klisjeene som ofte preger spenningsbøker. På slutten køler han på med vel mye vær. Det er en «mørk og stormfull natt» uavbrutt.

Dette er fin årgang Morten Harry Olsen. Krim eller ikke, det er en god historie, og som vi vet: der fantasien slutter, begynner virkeligheten.