Olsen på tomgang

Dette er for skralt, Morten Harry Olsen.

NYR ROMAN Morten Harry Olsen debuterte i 1985. Samtidig med at forfatteren fyller 50 år, kommer romanen «Adrian Marconis store sorg». Foto: OLA SÆTHER
NYR ROMAN Morten Harry Olsen debuterte i 1985. Samtidig med at forfatteren fyller 50 år, kommer romanen «Adrian Marconis store sorg». Foto: OLA SÆTHERVis mer

||| ANMELDELSE: Adrian Marconi er en middelaldrende forfatter bosatt i et rekkehus på Oslo vest. Han er fraskilt med en datter i USA som sjelden ringer ham. Han må drikke et halvt glass whisky og ta en halv sobril for å sove om natten. Og han har gått i stå som forfatter. Idèene vil ikke lenger komme til ham. Årsaken er delvis en uforklarlig sorg som han ikke riktig forstår hvor kommer fra.

Dette er en vanskelig bok å anmelde. Morten Harry Olsen gjør det vanskelig. Nå kjenner jeg ikke Olsens privatliv, men helt overfladisk har han sterke paralleller til sin Marconi.

Olsen på tomgang

Forfatterbibliografien synes identisk, statusen identisk, bosted identisk. Her er flettet inn barndomserindringer fra nord, der Olsen også kommer fra. Viktigst; i likhet med Marconi synes også Olsen å ha gått fullstendig tom for idèer. Denne dobbelheten er muligens bevisst, og det kunne blitt godt. Om romanen hadde vært god.  

Påtrengende jeg-stemme
Grunnen til at jeg trekker inn Olsens biografi, er at forfatterbiografi kontra kunst er et sentralt tema i boka. Marconi sliter med å skrive et forord til Nabokovs «Lolita», der Nabokov har brukt sin egen biografi, men benekter å ha et Lolita-kompleks. Her er det åpenbare paralleller til Knausgård. Marconi fastslår at et forfatterliv ikke skal forstyrre boka: At boka skal stå alene.

Da er det fristende å ta Marconi (Olsen?) på ordet, og til og med bruke Knausgård mot ham. Knausgårds svært personlige romanprosjekt er så velskrevet at det blir god litteratur av det. Olsens roman derimot, som ikke sier eksplisitt at den har selvbiografiske trekk - ja, som insisterer på å være roman - fremstår så slapp, slentrende og dagboksaktig på tomgang at jeg-stemmen blir påtrengende privat å forholde seg til. Det er brutalt å si, i og med at romanen handler om hvor tungt det er å være forfatter på tomgang.

Problemet er at romanen er blottet for nerve, humor og dynamikk. Den er forunderlig politisk korrekt, nærmest moraliserende:

Marconi treffer en uteligger og reflekterer: «Noen kaller dem usynlige, men det er de slett ikke. Jeg — de fleste av oss tror jeg, sikker er jeg ikke — ser dem godt, men velger å ignorere dem.» Han har tanker om innvandrere: «Han misliker norske turister som drikker seg drita og kler seg nakne i muslimske land, like mye som innvandreres forsøk på å tvinge sin kleskode på norske jenter». Det er umulig å være uenig i det. Så umulig at det er ikke behøver å sies. I hvert fall ikke fylle en hel roman. 

Uforløst
Riktignok er det dramatikk her. Marconis kjærlighet til en kvinne, en bror  - en parodi på en moderne pengemann fra vestkanten - som blir arrestert, en utligger går amok. Men dramatikken speiles ikke i bokas dynamikk.

Marconis diffuse uforklarlige sorg forblir like uforklarlig diffus da boka er ferdig. Det er jo slik livet selv er. Uforløst. Men en roman kan ikke være uforløst av den grunn.

Det er jo derfor det er den fiksjonen Olsen insisterer på at den skal være. Men som han altså ikke klarer å vise i denne romanen.