Femti år siden første film om Olsenbanden:

Olsenbanden var superpopulær antielitisme

Publikum flokket til kinoene for å se Egon, Benny og Kjell gjøre akkurat det samme som sist.

SYTTITALLSSUKSESS: Nordmenn fikk aldri nok av Benny (Sverre Holm), Valborg (Aud Schønemann), Egon (Arve Opsahl) og Kjell (Carsten Byhring). Foto: Oslo Pix.
SYTTITALLSSUKSESS: Nordmenn fikk aldri nok av Benny (Sverre Holm), Valborg (Aud Schønemann), Egon (Arve Opsahl) og Kjell (Carsten Byhring). Foto: Oslo Pix.Vis mer
Kommentar

Det har vært gjort iherdige forsøk på å ta livet av Olsenbanden. Av de fjorten filmene som ble laget om forbrytertrioen fra Oslos beste østkant, mellom 1969 og 1999, er det tre som har «siste» i tittelen: «Olsenbandens siste bedrifter», «Olsenbandens aller siste kupp» og «Olsenbandens siste stikk». At en fjerde film heter «… men Olsenbanden var ikke død», sier seg selv. Men denne uka, femti år etter at den første filmen hadde kinopremiere, vil samtlige filmer være å se på filmfestivalen Oslo Pix. Rød løper og paneldiskusjon er en del av programmet. Egon, Benny og Kjell er stuerene.

På en måte har de vært det lenge. I de tallrike oppfølgerne om Olsenbanden jr. har stadig nye, unge publikumsskarer blitt presentert for en jevnaldrende trio som er eiegode og blankskrubbede, med en uskikkelighet som bare er så vidt utenfor normen. Men den opprinnelige filmen, «Olsen-banden» fra 1969, var rølpete og lidderlig, en trofast norsk gjengivelse av en dansk original som ikke var spesielt fin på det. Når Egon Olsen (Arve Opsahl) kommer ut av fengsel blir han nærmest overfalt av utålmodige lokale prostituerte, og Benny (Sverre Holm) havner i uføre når et rimelig seksuelt eksplisitt bilde av ham og kjæresten, tatt med selvutløser, blir en del av en politisak.

Dette var oppsparket til filmserien som skulle bli syttitallets ubestridte norske suksesshistorie. Norske filmskapere kunne sende det ene rasende, politiske verket etter det andre ut i Kino-Norge, uten at det gjorde synderlig inntrykk: Det var Egon, Benny, Kjell, Valborg og Dynamitt-Harry folket ville se. Historien om Olsenbandens suksess er også historien om repetisjonens triumf over det nyskapende. Bortsett fra at Kjell og Valborgs sønn uunngåelig blir litt eldre for hver gang, er dette et univers der tiden står stille.

Når så mange søkte seg til Olsenbanden-filmene, var det i praksis for å se akkurat det samme som de hadde sett i forrige runde. Det var åpenbart hva som ville og måtte skje: Valborg skulle kjefte, Kjell skulle krympe seg, Egon skulle si «jeg har en plan» og Benny skulle fylle tanken for en femmer. Nok et pengeskap produsert av Franz Jäger i Berlin ville bli lokalisert. For mer utålmodige publikummere skulle det hele etter hvert virke stadig mer forutsigbart og gammelmodig, men for svært mange var det nettopp det bestandige, det å vite hva de ville få, som trakk. At den lett tilgjengelige humoren kunne forstås av flere generasjoner var også en årsak til at serien var så seiglivet, i Norge så vel som i Danmark. Den svenske versjonen, «Jönssonligaen», har sveivet seg gjennom åtte runder.

Kanskje vil de som oppsøker Oslo Pix likevel oppdage noe ved Olsenbanden-filmene som kan gå inn i den nyere samfunnsdebatten. De er nemlig utpreget anti-elitistiske. Da Olsenbanden ble importert fra Danmark, ble handlingen lagt til småkjeltringmiljøet på Kampen. Der holdes den folkelige drømmen om rask rikdom og flotte vaner levende, mens det er lite som er så latterlig som kulturelle pretensjoner eller kryping for overmakten. Tweed-dressen og de nervøse ambisjonene til kriminalbetjent Hermansen (Sverre Wilberg) er noe av det han henges ut for, selv om også han, så klart, til sist, omsluttes av omsorgen publikum hadde for hele persongalleriet. Det er sånn det går når man holder ut lenge nok; til sist er man kulturarv, enten man vil eller ei.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.