Det har vært gjort iherdige forsøk på å ta livet av Olsenbanden. Av de fjorten filmene som ble laget om forbrytertrioen fra Oslos beste østkant, mellom 1969 og 1999, er det tre som har «siste» i tittelen: «Olsenbandens siste bedrifter», «Olsenbandens aller siste kupp» og «Olsenbandens siste stikk». At en fjerde film heter «… men Olsenbanden var ikke død», sier seg selv. Men denne uka, femti år etter at den første filmen hadde kinopremiere, vil samtlige filmer være å se på filmfestivalen Oslo Pix. Rød løper og paneldiskusjon er en del av programmet. Egon, Benny og Kjell er stuerene.

På en måte har de vært det lenge. I de tallrike oppfølgerne om Olsenbanden jr. har stadig nye, unge publikumsskarer blitt presentert for en jevnaldrende trio som er eiegode og blankskrubbede, med en uskikkelighet som bare er så vidt utenfor normen. Men den opprinnelige filmen, «Olsen-banden» fra 1969, var rølpete og lidderlig, en trofast norsk gjengivelse av en dansk original som ikke var spesielt fin på det. Når Egon Olsen (Arve Opsahl) kommer ut av fengsel blir han nærmest overfalt av utålmodige lokale prostituerte, og Benny (Sverre Holm) havner i uføre når et rimelig seksuelt eksplisitt bilde av ham og kjæresten, tatt med selvutløser, blir en del av en politisak.