Olsen'S Lot

«På debuten hørtes de ut som et bra amerikansk rootsband. Jeg håper å ta dem til et nivå som ligger over det.»

Dette sa Walkabouts-sjef Chris Eckman til Dagbladet i juli. Han snakket om norske Midnight Choir, og først nå innser vi hvor presis uttalelsen er.

På sitt andre album, det Seattle-innspilte «Olsen's Lot», befinner nemlig Skien-trioen seg på et helt annet plan enn det som kan trøkkes inn i det noe snevre og slitte roots-begrepet. For maken til vidsynt og dyptpløyene orkester er det faktisk ikke så ofte man støter på her hjemme. Midnight Choir har utviklet seg til å bli et uhyggelig interessant band der de med stor letthet beveger seg mellom det jordnære og det episke, det knugende dystre og det radiovennlige.

Først og fremst har Atle Bystrøm, eller Al deLoner som han nå velger å kalle seg, skrevet et knippe uvanlig gode låter. Vi tenker da på den mørke og melankolske åpningsperla «Long Hard Ride», den strykerbelagte «middle of the road»-hiten «Sister Of Mercy» og den hjerteskjærende sjuminutteren «The Ballad Of Emma DeLoner».

Utover det er det åpenbart at produsent Eckman har tilført Midnight Choir den dimensjonen både han og bandet var ute etter. Det er heller ikke mulig å glemme vokalist Paal Flaata med en stemme som får kvinner til å dåne og menn til å gråte, eller noe sånt ...

Totalt sett et album det er få grunner til å overse, og da snakker vi altså både til rockerne og rootserne der ute!