Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Olympisk ideologi

«Som kapitalismen har den olympiske ideologi vist seg å være usigelig tilpasningsdyktig.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gerhard Heiberg ble ikke Samaranchs etterfølger, slik noen norske idrettsledere fablet om etter OL på Lillehammer i 1994. Han hadde rykte for å være en mulig moralsk oppruster av Den internasjonale olympiske komiteen, IOC. Slik gikk det ikke. Forandringene i IOC etter Samaranch er små, og Heiberg har ikke vist seg som spesielt radikal. Han har derimot hatt den kanskje mektigste posisjon i denne omstridte institusjonen, nemlig som leder for det underutvalg som styrer med IOCs inntekter.

Man kan nå spørre seg om den tradisjonelle spenningen mellom det eksklusive olympiske og folkelige i norsk idrett er et tilbakelagt stadium. Situasjon burde invitere til en mer dyptpløyende, kritisk diskusjon av OL og toppidretten.

Det er to ulike måter å forstå den olympiske bevegelse på. Den første, og vanligste, er å se den som en ideell organisasjon med fred og mellommenneskelig forståelse som hovedmål. Dette var stifteren baron Pierre de Coubertins ambisjon da han for vel 100 år siden fikk verdens idrettsledere med seg på å gjenopplive de klassiske leker. Han utformet det han kalte olympismen. I en ideologisk atmosfære av svermeri for antikken, tro på vitenskapens velsignelser og nesegrus begeistring for moderne teknologi, la Coubertin grunnlaget for noe som er blitt en verdensomspennende maktinstitusjon. Nest etter FN kanskje den med størst global innflytelse. Hvert annet år kappes statsministre og kongelige om retten til å arrangere de olympiske leker, verdens mest kostbare og altomfattende festival.

Idretten - som lek og konkurranse - er et alment fenomen selv om de ulike grener også avspeiler kulturelle særegenheter. Forestillingen om idrettens samfunnsnytte sitter dypt i de fleste nasjoner. De som har et slikt perspektiv på IOC, men også er kritiske, hevder gjerne at utviklingen har fjernet seg fra en ideell opprinnelse, til en vulgarisert og kommersialisert form i nyere tid. Mange har også det syn at Samaranch har vært hovedsynderen i denne prosessen. Med andre ord at det er et brudd i bevegelsens ideologi og praksis, og at den er moden for en gjennomgripende «moralsk opprustning» - tilbake til en slags ideell tilstand.

Et helt annet perspektiv på den olympiske bevegelse er følgende:

Her er intet brudd, bare en kontinuerlig forsterkning av de elementer som alltid har vært bevegelsens hovedinnhold. Fra første stund var Coubertin og IOC en del av modernismens forkjempere i Frankrike. Flere av de første olympiske leker var en integrert del av verdensutstillingene. Disse utstillingene var jo nettopp det rituelle uttrykk for fremskrittsoptimismen og den verdensomspennende imperialisme og kapitalisme. Den olympiske idrett var elitenes idrett, og det var lett å kreve at utøverne skulle være amatører. Coubertin hevdet også at den olympiske bevegelse skulle være upolitisk. Men som så ofte ellers, betyr upolitisk i denne sammenheng at man var i overensstemmelse med «establishment», det vil si den konservative maktstruktur.

I dette perspektivet er IOC en nær samspiller med de dominerende krefter i moderniseringsprosessen. De verdier som er sentrale i den moderne livsholdning er hurtig og vedvarende forandring, konkurranse, individualisme, grenseoverskridelse i kunst, vitenskap og produksjon og tro på markedet som beste styringskraft. Det olympiske valgspråk «fortere, høyere, sterkere» er det mest pregnante symbolske uttrykk for disse verdiene. Opp gjennom olympismens historie har lekene stadig overgått de foregående i det spektakulære, kostnadsmessige og komplekse. OL på Lillehammer var det største og dyreste enkeltarrangement i norsk historie og sprengte alle opprinnelige kalkyler med fulltallig støtte fra to ulike regjeringer.

Som kapitalismen har den olympiske ideologi vist seg å være usigelig tilpasningsdyktig. Bevegelsens historie viser nettopp en kontinuerlig tilpasning, ikke noe ideologisk brudd. Da Coubertin reflekterte over livsverket sitt, sammenlignet han den olympiske bevegelse med en kameleon. I motsetning til det negative som assosieres med dette dyret, brukte Coubertin denne metaforen med stolthet. Han skrøt av at IOC hadde kunnet fungere i alle land og under alle slags politiske regimer. Disse refleksjoner kom han med i etterkant av Berlin-lekene i 1938. Den amerikanske IOC-kritiker, John Hoberman, karakteriserer denne form for politisk nøytralitet som «amoralsk universalisme».

Mens lekene i starten var knyttet opp mot verdensutstillingene, er de senere en integrert del av de største multinasjonale konserner med Coca-Cola som det første. Utstyrsindustrien og mediekonsernene er blitt mer og mer dominerende.

Mange av de olympiske «prinsipper» er gradvis avviklet. Amatørismen er gitt opp, reklame er selve grunnlaget for IOCs makt. Ingen politiske systemer har vært umulige å samarbeide med for IOC: moskva-kommunisme, kinesisk maoisme, spansk fascisme eller koreansk diktatur. Da USA gikk til krig mot Afghanistan, reiste Heiberg spørsmålet om OL fortsatt kunne arrangeres i USA, under henvisning til fredsbestemmelsen i det olympiske charter. Det ble et visst oppstuss, men igjen var IOC tilpasningsdyktig, og Heiberg gjorde en strategisk retrett da han kom til USA og møtte de øvrige IOC-lederne. Den olympiske bevegelse kan altså sees som en moderne ideologi i nær allianse med, og avhengig av, den multinasjonale kapitalisme, og således på ingen måte upolitisk.

Hvis man vil samle støtte for en slik forståelse av IOC kan man besøke det olympiske museum i Lausanne.Ingen museer i verden er så likt et tempel som IOC-museet. Etter å ha gått gjennom skulpturparken, der de fleste av verdens mest kjente kunstnere er representert, passerer man to symbolske skulpturer ved hovedinngangen. Den ene er selvsagt en klassisk gresk atlet. Men mer iøyenfallende er en hypermoderne, muskuløs ståltorso av den spanske billeddhugger Miquel Berrocal. Denne skulpturen er laget i seks blankpolerte deler som med jevne mellomrom sprenges mekanisk i sine enkelte deler for så å samles igjen til en sterkt stilisert torso. Dette er idrettens «ikon de lux», en hodeløs kropp som uttrykker det grensesprengende og har det olympiske valgspråk som tittel.

Inne i hallen møter man en stor halvring av firkantede røde steinblokker. Det er selve alteret. På hver stein finner vi logo og navn på alle IOCs støttespillere og sponsorer, Coca-Cola og Adidas f.eks. Overalt ellers i museet finner vi «altere» for stifteren Coubertin, men også en åpenbar persondyrkelse av de ulike presidenter, med Samaranch som den mest iøyenfallende. Mange andre elementer understreker også dette museums tempelfunksjon.

Museet er Samaranchs hjertebarn. Den profesjonelle diplomaten Samaranch har spilt en hovedrolle i å utvikle og tilpasse IOC til å fungere i den «globale landsby», et penere uttrykk for det internasjonale maktnettverk. Han har hatt mange gode støttespillere. Noen har av og til protestert for all verden, men stort sett fulgt med på ferden.

Skal man forholde seg kritisk til IOC ut fra den forståelse av fenomenet som jeg har gitt ovenfor, blir det samtidig en kritikk av sentrale elementer i den moderne sivilisasjon. I dette perspektiv er nemlig eliteidretten ikke en moralsk og politisk påvirkningskraft for samfunnsforbedring, men en rituell avspeiling og legitimering av de mektigste krefter som styrer samfunnsutviklingen.

Norsk politikk er stort sett lite kritisk til de elementer i den moderne ideologi jeg har skissert. De sees snarere som middelet til det gode samfunn. Men de politiske minoriteter som ser med bekymring på samfunnsutviklingen, burde ikke forholde seg nøytrale til den olympiske bevegelse. Den kritikk som ytterste venstre hadde overfor OL på Lillehammer, er nå forstummet, og norsk idrett er i alt vesentlig på linje med den seirende og vellykkede olympiske bevegelse. Idrettsledere, forskere og byråkrater følger stort sett med på ferden. De forslag til forbedringer som noen taler for, er i alt vesentlig av kosmetisk art. IOC er fortsatt å ligne med en kameleon.

Hele Norges coronakart