RASJONELL: Kim Jong-un, i et bilde frigitt av nord-koreanske myndigheter 1. januar. Foto: REUTERS / NTB Scanpix
RASJONELL: Kim Jong-un, i et bilde frigitt av nord-koreanske myndigheter 1. januar. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer

Spillet om Nord-Korea

Olympisk triumf i Korea

OL i Pyeongchang i neste måned har allerede vunnet sitt viktigste gull. USA og Sør-Korea har utsatt sin planlagte militærøvelse til etter lekene.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Nord-Korea har takket ja til samtaler med Sør-Korea. Det er de første samtalene på offisielt nivå på mer enn to år, og de kommer etter at Nord-Korea har demonstrert at de har kommet oppsiktsvekkende langt både i utvikling av kjernefysiske våpen, og rakettsystemer som kan levere dem. I første omgang vil samtalene etter alt å dømme lede til Nord-Koreas deltakelse i OL i Pyeongchang i Sør-Korea i februar. Kim har demonstrert at han utgjør en troverdig kjernefysisk trussel, ikke bare mot sine naboer, men også mot USA. Det gjør ham til en rasjonell leder, sett fra sitt ståsted. For Kim er atomvåpnene hans overlevelsesgaranti.

Samtalene i forrige uke mellom nord og sør kommer etter krisene på grunn av den verbale krigen mellom Kim Jong-un og Donald Trump, der det siste er at USAs president gikk til det oppsiktsvekkende skritt å melde at hans atomknapp er større enn Kims, i det som ser ut til å være et pubertalt behov for en 71 år gammel mann. Vi registrerer at Trump tar på seg æren for å ha bragt Nord- og Sør-Korea sammen i samtaler. Det er omtrent like troverdig som at har lørdag sa at han er et «stabilt geni», etter forrige ukes dokumentasjon i boka Fire and Fury om at han er akkurat det motsatte, altså farlig, ustabil, og knapt noe geni.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nok om det spesielle talentet Trump i denne omgang. I Nord-Korea betraktes militærøvelsene mellom USA og Sør-Korea som veldig konkrete øvelser på angrepskrig mot nord. Russland og Kina betrakter stans av de aggressive militærøvelsene som det enkleste første skrittet USA og Sør-Korea kan ta for å minske spenningen på Den koreanske halvøya. Hvis de vil. Så langt er altså den planlagte øvelsen skjøvet fram i tid, til etter OL. I denne omgang.

Det kan hende at diplomati har noe for seg, også i forhold til den aggressive og tilsynelatende uforsonlige Kim Jong-un. Det var for eksempel ikke president Kennedys kompromissløse insistering på at Sovjetunionen skulle fjerne sine kjernefysiske raketter fra Cuba under Cuba-krisen i 1963, som løste krisa, slik USA lenge ville ha oss til å tro. Den farligste situasjonen under Den kalde krigen ble løst etter at Kennedy i hemmelighet tilbød at USA trakk tilbake raketter stasjonert i NATO-landet Tyrkia, Sovjetunionens nabo, mot at Sovjetunionen trakk tilbake sine fra Cuba. Det var diplomati, og ikke det å være tøffest i trynet, som løste situasjonen.

På en liknende måte var Barack Obamas holdning til Iran å starte en dialog for å stanse landets atomvåpenprogram. I mange år var USAs holdning å møte Iran med fordømmelse, og helt urealistiske forhåndskrav. Det var da USA også kom med gulrota, nemlig opphevelse av sanksjonene, at avtalen om FN-inspeksjon av Irans sivile atomprogram kom i stand.

Kravene til Iran var ikke ulike de Trump nå på mest mulig aggressivt vis stiller til Nord-Korea. Kravet er at Nord-Korea på forhånd skal gi opp sitt kjernefysiske våpen- og rakett-program. Det er et meningsløst krav, fordi nettopp dette programmet er den ultimate sikkerhetsgarantien for Kim. Kravet framføres likevel, tilsynelatende, på ramme alvor. Men både logikk og erfaring tilsier at Trumps stadige og aggressive trusler mot Kim virker mot sin hensikt. Kim lever i en isolert og paranoid verden der Trumps trusler bare bidrar til å bekrefte hans verdensbilde.

Nå er det ingen kosete panda verden står overfor i Nord-Korea. En FN-rapport har tross alt utpekt regimet til Kim som spesielt utspekulert i sin ondskap, uten noen parallell i dagens verden. Men det gjør ikke regimet irrasjonelt. Det var en serie uheldige omstendigheter, også fra USAs side, som gjorde at Nord-Korea valgte kjernevåpen som den ultimate sikkerhetsgarantien. Blant annet at Kongressen i USA ikke fulgte opp de økonomiske forpliktelsene i avtalen om inspeksjon av det nord-koreanske kjernefysiske programmet i 1994, som John Glaser skriver i en analyse for Reuters. At George W. Bush i 2002 inkluderte Nord-Korea i sin «ondskapens akse». Og at man snublende havnet der man er idag. Det er som regel flere årsaker til at klassens store drittsekk har blitt som han har blitt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook