TERRORIST-LEGENDE: Shamil Basajev er oppkalt etter den kaukasiske krigerhelten Imam Shamil. Sånn huskes historien i Kaukasus.(AP Photo/File) Scanpix
TERRORIST-LEGENDE: Shamil Basajev er oppkalt etter den kaukasiske krigerhelten Imam Shamil. Sånn huskes historien i Kaukasus.(AP Photo/File) ScanpixVis mer

Olympiske forbannelser

To dramatiske hendelser ligger som en forbannelse over OL i Sotsji. Lokalhistorien i Kaukasus snakker i store bokstaver, skriver Morten Strand.

Kommentar

DEN ENE HENDELSEN ER etnisk rensing og et påstått folkemord. Den andre er en vel dokumentert, brutal, deportasjon som kostet omlag en halv million mennesker livet. Den etniske rensingen av tsjerkesserne skjedde vinteren for 150 år siden, og de siste slagene sto nøyaktig der ski-øvelsene foregår, i Krasnaja Poljana, i februar og mars i 1864. Deportasjonen av tsjetsjenere og ingusjetere skjedde for 70 år siden. Diktatoren Josef Stalin skrev under ordren om deportasjon 23. februar 1944. Under avslutningsseremonien for OL i Sotsji er det på dagen 70 år siden.

I KAUKASUS er det ikke slik at tiden leger alle sår. Der holder stolte fjellfolk liv i fortellinger fra heltemodige kriger i mange generasjoner. Derfor er både 70 år og 150 år godt innenfor rekkevidden av manns minne. 1864 og 1944 er årstall som ennå dyrkes og gir liv til dagens motstand til russisk styre i Kaukasus. I juni i år oppfordret lederen for det islamistiske opprøret i Kaukasus, Doku Umarov, sine tilhengere til å bruke «maksimal kraft for å stanse OL som arrangeres på knoklene til våre forfedre».

«KNOKLENE TIL VÅRE FORFEDRE». Det er det som er signalordene i Umarovs terrortrussel. Formuleringen henviser til det enderlige slaget med de uregjerlige folkeslagene i Kaukasus. Etter flere ti-år med heroisk motstand mot russisk overmakt ble tsjerkesserne - en samlebetegnelse for flere kaukasiske folkeslag - nedkjempet i 1964. Det siste store slaget sto i Krasnoje Polje i slutten av februar. Krasnoje Polje er der alle uteøvelsene i OL går. Her skal det hoppes, skytes, gåes, og framfor alt jubles, på det Umarov kaller «knoklene til våre forfedre».

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLAGET PÅ KRASNOJE POLJE var ikke bare slutten på den militære motstanden i Kaukasus, en fredsavtale ble formelt undertegnet noen måneder seinere. Det var også begynnelsen til det som i vår tid har fått navnet etnisk rensing. Tsjerkesserne ble tvunget fra sitt land, og det vestlige Kaukasus og Svartehavskysten, ble rensket for muslimske landsbyer. I denne enorme folkeforflyttingen ble folk tvangsfyttet, satt i konsentrasjonsleire og drept. De ble tvunget ned til kysten, der de som kunne fikk plass på båter til Det ossmanske riket. De som ikke fikk plass gikk det ofte verre med. Til denne dag er det tsjerkessiske samfunn over hele det gamle ossmanske riket, fra Kosovo i nord-vest, til Jordan og Israel i sør. Men de fleste etterkommmerne etter tsjerkesserne bor i dagens Tyrkia.

NOEN VIL OGSÅ at behandlingen av tsjerkesserne skal defineres som folkemord, selv om det skjedde lenge før folkemord ble et juridisk begrep. Men det er liten tvil om at det som skjedde i fjellene over Sotsji, og på Svartehavskysten, har paraleller til tyrkernes behandling av armenerne, nazistenes behandling av jødene, og det som skjedde i de jugoslaviske borgerkrigene i vår tid. Etnisitet var problemet, og de med gal etnisitet måtte bort eller drepes.

UNDER 2. VERDENSKRIG ble tsjetsjererne og ingusjetene kollektivt beskyldt av sovjetiske sikkerhetsorganer for å ha samarbeidet med Hitler-Tyskland. For dette var det bare en straff, og 23. februar 1944 skrev Stalin under dekretet som ga hans bøddel, Lavrentij Beria, alle fullmakter til å bruke hele sitt organisasjonstalent og all sin bestialitet til å tvangsfordrive alle tsjetsjenere og ingusjetere. Av de litt under to millioner menneskene som ble deportert, ble et sted mellom 25 og 50 prosent drept. Menneskene ble stablet i kuvogner og fraktet til steppene i Sentral-Asia, der de måtte bygge opp sine liv og samfunn fra ingenting.

MYE AV DET kaukasiske raseriet som de siste åra har kommet til uttrykk i de mest vanvittige terroraksjoner, har sine røtter i denne deportasjonen. De første menneskene kunne begynne å komme tilbake først i 1957, etter at Stalin var død. Så alle tsjetsjenere og ingusjeter har en bestafar eller bestemor som har kunnet fortelle egne, eller forfedrenes, historier om den forferdelige deportasjonen. Det gjelder den legendariske terroristen Shamil Basajev, som var oppkalt etter den store lederen i krigene mot den russiske overmakten på 1800-tallet, Imam Shamil. Blant annet sånn vet vi at alt henger sammen med alt i russisk Kaukasus, der Norge skal begynne å ta gull «på våre forfedres knokler» om to dager.