STENGT: Maracana stadion spilte en viktig rolle under fotball-VM i Rio de Janeiro i 2014 og OL i 2016. Nå er den stengt og preget av forfall på grunn av kontraktsproblemer. Foto: NTB Scanpix
STENGT: Maracana stadion spilte en viktig rolle under fotball-VM i Rio de Janeiro i 2014 og OL i 2016. Nå er den stengt og preget av forfall på grunn av kontraktsproblemer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: OL

Olympiske skygger over Rio

De olympiske sommerlekene i Rio de Janeiro i august 2016 ble en suksess rent arrangementsmessig. Men nå, ett år etter, avtegnes et mørkt bilde av byen.

Meninger

Få søkerbyer la fram så ambisiøse planer som Rio når det gjaldt hvilke varige forbedringer OL skulle gi for befolkningen og i byutviklingen. De mest fornuftige planene ble likevel skrinlagt noen få år etter tildelingen i 2009, som f.eks.:

Politinærvær og offentlig sikkerhet skulle heves mange hakk, særlig i slumområdene (favelaene) der en firedel av innbyggerne lever.

SENIORFORSKER: Einar Braathen. Vis mer

Alle byens favelas skulle innen 2020 bli oppgradert bolig- og miljømessig (planen «Morara Carioca»).

80 prosent av byens husholdninger (opp fra 20 prosent) skulle kobles til kloakk- og renseanlegg og slik sørge for at folk igjen kunne bade i den forurensede bukta inn mot byen, Baía de Guanabará.

Den samlede pengebruken på Rio-OL ble til sist om lag 100 milliarder norske kroner. Av dette gikk ca. 17.5 milliarder til gjennomføringen av selve arrangementet. Ca 20 milliarder ble brukt til bygging av sportsanlegg. I tillegg anvendtes tre milliarder til ombyggingen av Maracanã-stadionet, som etter enorme kostnadsoverskridelser ble stedet for åpnings- og avslutningsseremoni samt for fotballkampene. Formelt ble denne regningen betalt av fotball-VM i 2014 og ikke av OL. Sist men ikke minst gikk ca. 62.5 milliarder kroner til investeringer i infrastruktur som, i tillegg til sportsanleggene, skulle sikre en olympisk «legacy» eller varig positiv arv for byens innbyggere.

Hva kan vi i dag si om denne arven?

For det første: De nye sportsanleggene er stengt for publikum, de vedlikeholdes ikke og de forfaller raskt i det tropiske klimaet. Denne skandalen blir enda større ved at den også omfatter legendariske Maracanã. Det største anlegget, Den olympiske parken, skulle delvis omgjøres til offentlig park, og delvis skulle noen av sportshallene flyttes til slitne bydeler hvor de fra før ikke hadde slike fasiliteter. Disse planene gjennomføres ikke.

Den sørgelige tilstanden skyldes at myndighetene rett før OL overlot driften av anleggene til ulike private selskap som nå, under den økonomiske depresjonen som herjer i byen og i landet, har brutt kontraktene fordi de ikke ser framtidige inntektsmuligheter i anleggene, og fordi delstat og kommune ikke gir den driftsstøtten de hadde lovet. Dette på sin side bunner i at delstaten er «konkurs», eller rettere sagt insolvent – selv lønningene til sine politistyrker har den problemer med å betale, av årsaker vi skal komme tilbake til.

For det andre: Utvidelsen av det kollektive transportnettet har vært etterlengtet og omfattende. Fram mot OL ble et nytt veinett bygd eksklusivt for busser, et såkalt Bus Rapid Transit (BRT)-system. Imponerende 125 kilometer med busskorridorer sto klar. Imidlertid ble de menneskelige kostnadene enorme: uavhengige forskere har anslått at 65000 mennesker så sine hjem revet på grunn av olympiske byggeprosjekter, som oftest innenfor transportsektoren.

Mange fikk riktignok erstatningsboliger, men disse ble vanligvis bygd i utkantene av byen med dårlig utbygd transport- og annen infrastruktur. Også en stor del av den øvrige befolkningen i byen opplever at transportforholdene er blitt verre. Grunnen er at BRT-systemet har ført til økt belastning på det samlede veinettet. Nye flaskehalser har skapt nye køproblemer. Dessuten knytter busskorridorene for det meste sammen områder for den øvre middelklassen, for eksempel BRT Transcarioca – som går mellom den internasjonale flyplassen og Barra da Tijuca der Den olympiske parken ligger.

Det forelå et alternativ til BRT-satsingen: nemlig å utbygge det eksisterende t-banesystemet til en sirkelbane som kunne dekke store deler av byen på en effektiv måte. Samtidig skulle et godt forgrenet, men totalt nedslitt jernbanenett for de nordlige og vestlige bydelene, der flesteparten av byens innbyggere bor, moderniseres.

Når det gjaldt T-banen, valgte kommuneledelsen å forlenge den eksisterende strekningen noen kilometer, fra fornemme Ipanema vestover til Barra da Tijuca.

Dessverre ble resultatet noen av de dyreste kilometerne i verdens undergrunnshistorie: en samlet kostnad på ca. 22.5 milliarder kroner, seks milliarder mer enn i anbudet.

Dette er bildet som danner seg: Investeringer med tvilsomme nytteverdier, enorme kostnadsoverskridelser og lokale myndigheter som i ettertid trenger finansiell nødhjelp fra den føderale regjeringen. Årsakssammenhengene er kompliserte, men en nøkkelfaktor er storstilt politisk korrupsjon.

Flere av de viktigste politikerne i Rio de Janeiro de siste tiårene har nå fått lange fengselsdommer. Hovedskurken ser ut til å være delstatens guvernør fra 2007 til 2014, Sergio Cabral. Fra entreprenørene bak Maracanã-ombyggingen innkrevde han f.eks. fem prosent av kontraktsummen. Politikerne bestilte dermed kostnadsoverskridelser, la røyktepper over anbudsprosessene og sørget for null offentlig kontroll underveis i byggearbeidene. Som en «bieffekt» ble de offentlige finansene ødelagt. Rettsvesenet har våknet opp, men dessverre hjelper det ikke på de forverringene som skattebetalerne og Rios fattige befolkning blir utsatt for.

Har Den internasjonale olympiske komité (IOC) noe ansvar for kalamitetene i Rio de Janeiro? Formelt sett ikke. Men skal IOC ansvarsfritt spre sin svært kommersielle olympisme til land hvor det demokratiske styringssystemet er svakt og korrupt, uten å bidra til effektiv kostnadskontroll? Bør ikke IOC sørge for at menneskerettighetene og de internasjonale normene for godt styresett respekteres under OL-forberedelsene lokalt?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook